UNO

UNO

Opprinnelig navn

Fearnleys Assuranceselskab A/S

Stiftet

19.01.1918

Navneendring

Forsikringsselskapet Uno A/S

Dato

30.09.1921

Opphørt

Besluttet oppløst

Dato

20.04.1933

1918

Rederiet Fearnley & Eger hadde allerede i 1874 etablert sin egen meglervirksomhet i firmaet Fearnley & Egers Assuranceforretning – Norges eldste sådanne. På slutten av krigshøykon-junkturen etablerte rederiet også sitt eget forsikringsselskap – Fearnleys Assuranceselskab A/S med 500.000 kr. i aksjekapital, forhøyet til 2 mill. kr. i 1919 (25 % innbetalt). Begge disse virksomheter hadde fra 1918 felles ledelse.

1921

Storebrand fikk en henvendelse fra skibsreder Thos. Fearnley om det var interesse for å kjøpe selskapene. Det ble utarbeidet to interne rapporter uten egentlig konklusjon, men det endte med at Storebrand overtok begge selskapene på visse betingelser for å unngå uventede tap og for å sikre seg rederiets støtte som kunde fremover. Selv om forsikringsselskapet hadde 40 generalpoliser og forretning fra bl.a. Sev. Dahl, ble likevel den mest interessante forretningen ansett å ligge i industriporteføljen som var dekket inn via generalagenturet Omnia, spesielt da alle Union Co.’s forsikringer og brannforsikringene for Syd-Varanger, Høyangfallene og Nordisk Aluminium Fabrik.

Aksjene ble overtatt til pari kurs, og i tillegg ble betalt et ”goodwill”-beløp på 250.000 kr. fordelt over 5 år. Aksjene i meglerforretningen ble også overtatt til pari kurs (500.000 kr.).

På ekstraordinær generalforsamling 30.9 ble navnene endret til hhv. Forsikringsselskapet Uno A/S og Assurance-Mæglerforretningen Duo A/S. Storebrands adm. direktør Christian Hansson ble styreformann, mens kontorsjef Finn Larsen fortsatte i sin stilling som daglig leder.

1922

Christian Hanssons yngre bror Peter C. Hansson, som hadde hatt en høy stilling i tollvesenet i Kina i mange år, var nylig kommet tilbake til Norge og ble ansatt i Uno. Han var for øvrig blitt utnevnt til Kinas generalkonsul i Norge.

På generalforsamlingen 21.6 ble aksjekapitalen nedskrevet til 500.000 kr. fullt innbetalt.

1924

Larsen døde i november etter et langt sykeleie, og Peter C. Hansson ble etter en del betenke-ligheter utnevnt til adm. direktør i begge selskap med virkning fra 1.1.

Det viktige agenturet Omnia ble omstrukturert slik at det bare ble igjen 5 underagenturer i hovedstaden, mens alle de øvrige der og ellers i landet ble lagt direkte under Uno.

1925

Et forslag fra styret om navneendring til Oslo Forsikringsaksjeselskap Lillebrand fikk ingen oppslutning, og navneforslaget ble derfor ikke fremmet på generalforsamlingen samme vår.

Da det ble avdekket visse økonomiske uregelmessigheter i forholdet mellom Omnia og Uno, reagerte Peter C. Hansson så kraftig på dette at det endte med at Omnia sa opp brann- og sjøagenturene. Den interne ”varsleren” i Omnia ble for øvrig oppsagt på dagen! Etter for-handlinger over nyttår roet saken seg noe ned slik at Uno fikk beholde en del av Union Co.’s brannforsikringer.

1926

Aksjekapitalnedskrivningen fra 1922 ble reversert fordi det ikke lenger ble godtatt at et sel-skap kunne garantere for et annet selskap, slik Storebrand hadde gjort det i forhold til Uno.

1928

Selskapet ble utsatt for svindel med garnterte leiekontrakter hvor det viste seg at bilene ikke ikke eksisterte. Tapet ble i det vesentlige dekket av slektninger av de impliserte.

1930

Storebrand kjøpte aksjemajoriteten i de to selskapene Christiania Søforsikringsselskab og Poseidon. Hensikten var å styrke sin egen forretning.

1931

På generalforsamlingen 9.4 ble det besluttet å avvikle Uno. Selskapet opphørte å tegne sjø-forretning fra 30.6 og porteføljen ble overført til Poseidon, som også overtok brannporteføl-jen fra 1.1.1932. De 10 ansatte ble oppsagt, men 5 fikk stilling i Storebrand og Poseidon.

1933

En intern vurdering konkluderte med at kjøpet av Uno og Duo økonomisk og forsikrings-messig sett hadde vært en god forretning.

Uno opphørte formelt etter generalforsamlingsvedtak 20.4.1933.

PS: Pga. visse problemer i forhold til kaskooverenskomsten fikk Duo problemer med å megle forretning i London-markedet, og Storebrand bestemte seg derfor for å selge selskapet enten til Hansson eller til en gruppe på tre ansatte. Det trakk ut med den endelige beslutnin-gen, men da Hansson etter noen tid frafalt sin interesse, gikk Duo til de ansatte for 190.000 kr., som tilsvarte verdiene i selskapet. En av de tre kjøperne var Peter C. Hanssons sønn Wladimir M. Hansson. Han ble adm. direktør og ledet selskapet helt til på slutten av 1977 ble klart at Storebrand ville kjøpe selskapet tilbake – da inkludert Alpha (se dette).

Tekst forfattet av

Reidar Lundh/Dag Wold

Dato

          2004

Tekst samordnet av

Dag Wold

Dato

18.06.2007

Redaksjonen avsluttet

Dato

29.6.2007

Oppdatert av

Dato