UNITAS

UNITAS

Initiativtaker til stiftelse av foreningen var kjøpmann og skipsreder Jacob Müller fra Porsgrund. Ved starten var det inntegnet 60 skip til en forsikret verdi av 228.950 Spd. Hele fjordens flåte ble den tida anslått til å ha en verdi på 300.000 Spd., så oppslutningen var betydelig. En av de første rederne som ble innmeldt i foreningen var Hans Eleonardus Møller d.y. (1804-1867), forretningsmann og skipsreder i Porsgrund, og han ble medlem av direksjonen i 1838. Han var gift med sin kusine Amborg Laura Aall, datter av Jacob Aall på Nes Jernverk.

Samme år ble Skibsassuranceforeningen i Arendal stiftet. I perioden frem til 1860 ble det stiftet gjensidige skipsassuranseforeninger i en rekke andre kystbyer, blant annet Drammen Gjensidige Skibsassuranceforening i 1840, Bergens Assuranceforening i 1850 (se Bergen Skibs) og Agders Forsikringsklub for Casco og Fragt i Grimstad (se Agder) i 1854. Først i 1867 ble Skibsassuranceforeningen i Christiania stiftet.

På Osebakken bygde Møller d. y. sammen med Nicolai opp en betydelig virksomhet som reder – dels med skip bygd på eget verft på stedet. Hans største innsats er imidlertid knyttet til skipsassuransevesenet i Norge, hvor han var en foregangsmann, og ikke minst for hans medvirkning i etableringen av Det norske Veritas.

Når Møller d.y. og hans far ble blant foregangsmennene i norsk sjøforsikring skyldtes det ikke minst deres nære forhold til Aall-familien. Svigerfaren Jacob Aall hadde vært største interessent i Oxefiord-foreningen og blant de som holdt ut lengst og var siden en varm talsmann for forsikringssaken. Sønnen dispasjør H. J. Chr. Aall, som altså var svoger til Møller d.y. og senere ble amtmann i Bratsberg, var den som ga Første Norskes lover sin endelige form. Disse dannet modell for de senere foreninger, og han var rådgiver for de fleste av dem. Hans teoretiske innsikt var et viktig supplement til Møller d.y. sitt praktiske initiativ og forretningssans. Det var først og fremst disse to som la grunnlaget for at Porsgrund ble et av de viktigste sentrene for norsk sjøforsikringsvirksomhet i mange år fremover.

På grunn av Møller d.e. sin høye alder gled mer og mer av arbeidet i foreningen over på sønnen, og fra 1847 var Møller d.y. reelt sett også kasserer ved siden av å være formann i direksjonen.

Møller d.y. var en Norges best avlønnede menn på den tiden, og det ble en stigende misnøye med Møller-dynastiets godtgjørelser. Møller hadde hatt en godtgjørelse fastsatt som prosent av premien, og i 1859 hadde han en samlet godtgjørelse på 7.263 Spd, som imidlertid ifølge Møller bare ga en netto på 3.500.

På bakgrunn av kritikken brøt Møller d.y. og en gruppe rundt ham samme år ut av Første Norske og opprettet 30.11. Assuranceforeningen Norske Lloyd, hvor Møller også ble formann i direksjonen, mens sønnen Jacob ble kasserer. Han tilbød lavere premier enn konkurrenten og innførte provisjonslønnede agenter i stedet for faste kommisjonærer, noe som raskt ga resultater. Ut av Første Norske fulgte 497 skip forsikret for 2,5 mill. Spd, og tilbake i denne foreningen var ved utgangen av 1861 904 skip forsikret for 3,8 mill. Spd. Det var først og fremst Porsgrunds-redere som brøt ut, mens Skiens-rederne ble igjen. Ledelsen i Første Norske etter 1860 ble da også preget av folk fra shippingmiljøet i Skien

Ny bestyrer i Første Norske ble dispasjør O. Holler, og han ledet foreningen til sin død i 1899.

Sønnen Jacob Aall Møller (1834-1872), som hadde vært kasserer i Norske Lloyd, overtok etter farens død hans stilling i forsikringsvirksomheten. Jacob ble etter sin død etterfulgt av broren konsul Hans Møller, som var leder for Norske Lloyd frem til foreningen ble nedlagt i 1897.

Forlispremien i Første Norske var i stiftelsesåret 3,43 % og var i enkelte år etterpå helt nede i 0,5 %, men i 1890-åra var den kommet opp i 10 %. Det var på den tid ikke noe annet land som hadde så høy forlisprosent som Norge, og det var det som til slutt knekket mange av de eldste assuranseforeningene.

Dampskipsflåten på Østlandet vokste sterkt frem mot første verdenskrig, og i løpet av krigen ble Vidar den største av assuranseforeningene, bortsett fra i 1917 da Bergens Dampskibs-Assuranceforening (se Bergens Skibs) hadde litt høyere premieinntekt for egen regning.

Kaas ble erstattet i Første Norske etter noen få år av M. B. Dannevig, men han sluttet allerede i 1921 for å bli adm. direktør i Bergens Dampskibsassuranseforening (se Bergens Skibs). Deretter ledet H. G. Aaslestad Første Norskes innfusjonering i Vidar i 1922. Han ble hentet fra Grimstad, hvor det ser ut til at han et års tid hadde vikariert for N. J. Smith, som var adm. direktør i Agders gjensidige Assuranceforening (se Agder) og to andre foreninger de i byen.

Allerede i 1901 var det tatt initiativ til assuransemøter mellom de gjensidige foreningene, og i 1918 ble samarbeidet formalisert gjennom Gjensidige Dampskibsassuranceforeningers Komité (forkortet til GDK).De private selskapene og generalagentene hadde fått egen Sjøassurandørernes Centralforening (omtalt som Cefor) i 1911.

Einar Wergeland etterfulgte Wikborg som adm. direktør i Vidar.