SØRLANDSKE

SØRLANDSKE

Allerede 21.8 – da de første forlis pga. minelegging i den engelske kanal var et faktum – opprettet Staten selskapet Krigsforsikringen for norske Skib, som var en obligatorisk gjensidig forsikringsordning for alle registreringspliktige norske skip. Med statlig bistand ble så 9.9. etablert Norsk Varekrigsforsikring A/S som på frivillig basis skulle overta forsikring på varer til og fra Norge samt på frakter og interesser knyttet til norske skip. Disse to institusjoner skapte den nødvendige trygghet for at skipsfarten kunne fortsette – både til og fra og Norge og mellom havner på de store hav. Men de kunne ikke forhindre at både verdiene av skipene som seilte, forsikringssummene og ratene steg til uante høyder etter hvert som etterspørselen etter fraktkapasitet økte i takt med forlisene.

I løpet av krigsårene forliste 801 norske skip, derav 622 dampskip (24,1 % av antallet og 47,1 % av tonnasjen). De øvrige tap var gamle seilskip som fortsatt var i bruk, men som naturligvis var spesielt sårbare. Seilskipene var i stor grad engasjert i trelastfrakt, bl.a. fra Arkhangelsk. Tapene var forholdsvis moderate til og med august 1916, men deretter eskalerte de kraftig. Halvparten av de totale forlis (401) skjedde i 1917 og litt over 1/4 i 1918. I alt omkom 1162 norske sjømenn.

Denne utviklingen ga grunnlag for en omfattende spekulativ og til tider kynisk virksomhet blant redere, meglere, forsikringsselskaper og agenter mellom hvilke det ofte eksisterte et betydelig eier- og forretningsmessig samrøre. Særlig de to siste krigsårene var det mange som ville være med i ”lotteriet” hvor gevinstmulighetene var store under den uinnskrenkede tyske ubåtkrig, Risikovillig kapital var det tydeligvis nok av. Noen aktører tok store sjanser og ble rike, mens andre gikk på betydelige smeller hvis de hadde gamblet med reassuransen.

Antall stiftede skadeforsikringsaksjeselskap – de aller fleste sjø- og krigsforsikringsselskap – forteller litt om omfanget av denne aktiviteten: 1 selskap i 1914 (Norsk Varekrig), 11 selskap i 1915, 12 selskap i 1916, 27 selskap i 1917 og 40 selskap i 1918, i alt 91 selskap. Ikke mange av disse selskapene eksisterte i 1925.  

Konstituerende generalforsamling i Sørlandske Krigsforsikrings A/S ble avholdt 30.10. med samtlige 33 aksjonærer enten tilstede eller representert ved fullmektig. Aksjekapitalen 250.000 kr. var fordelt på 50 aksjer med 50 % innbetalt. For det ikke-innbetalte beløp ble utstedt grunnfondsforskrivelser som sikkerhet. Styre og administrasjon ble identisk med Arendals Søs med o.r.sakfører Nicolai B. Herlofson som styreformann og Kristian Lindqvist som adm. direktør. Daglig leder med selskapets prokura ble kontorsjef N. Volmert. Forøvrig fikk selskapet samme funksjonærer og lokaler som Arendals Sø og skulle som leie betale 10 % av sitt overskudd. På dette punkt var utleieren utvilsomt forut for sin tid!

Selskapets formål var direkte og indirekte krigsforsikring, og det skulle kun dekke forsikringer som Arendals Sø selv ikke kunne dekke og reassuranse som dette selskap hadde vanskelig for å plassere. Selskapet skulle oppløses når krigshandlingene i Europa opphørte. Mens etableringen gikk sin gang, ble det ordnet med reassuranse gjennom obligatoriske excedentdekninger i to danske og et hollandsk selskap.

Selskapets premier i de ulike farvann ble gjennomgående femdoblet fra september 1916 til januar 1917. Dette reflekterte den sterkt økende risiko høsten 1916. Hele tiden lå man likevel på etterskudd med premiejusteringene.

En kanskje ikke helt typisk historie belyser situasjonen høsten 1916: En trelastmann ringer en lørdagsnatt for å tegne krigsforsikring på en propslast som umiddelbart skulle gå fra havn på Sørlandet til engelsk østkysthavn. Man ble enige om dekningen og premien og at polisen skulle sendes på mandag. Søndag formiddag ringer forsikringstageren og meddelte at skipet var senket utenfor Kristiansand. Han var ulykkelig over ikke å ha noen polise, men ble beroliget med at alt var i orden likevel – han skulle få både polisen og erstatningen på mandag! Men også skipet var noen dager i forveien blitt forsikret i Sørlandske, men premien var ikke innkrevd fordi rederen normalt hadde en måneds betalingsfrist. Mandag morgen straks etter åpningstid tropper han likevel opp på kontoret og ber om å få betale premien kontant. Etter en del mas får han sin kvittering, og i det han tydelig lettet forlater kontoret snur han seg og sier: ”Det er sant – jeg glemte nok helt å fortelle at skipet er torpedert!”

Selskapets første regnskap (perioden november 1915-31.12.1916) viste et meget godt resultat, fordi det hadde vært relativt få havarier i første del av selskapets drift. Brutto premieinntekt var på hele 3,4 mill. kr. og 32 % for egen regning. Betalte skader beløp seg til 2,5 mill. kr., hvorav reassurandørene dekket 2,0 mill kr. Dette gode resultat la grunnlag for betydelige avsetninger og hele 20 % kontantutbytte av den innbetalte kapital til aksjonærene.

Krigen sluttet med våpenstillstand 11.11., men for Sørlandske var krigsforsikring allerede blitt en liten del av forretningen – bare litt over 10 %.

Bruttopremien sank ytterligere til 1,5 mill. kr., men overskuddet var fortsatt betydelig. Aksjonærene fikk derfor også for dette året 12 % kontantutbytte, men i tillegg ble aksjene oppskrevet med 500 kr. pr. aksje (20 %) mot en tilsvarende avskrivning av grunnfondsforskrivelsene.

Bruttopremien var 1,4 mill. kr. og brutto skader 1,9 mill. kr., men likevel ble resultatet for egen egenregning ca. 270.000 kr. i pluss – takket være reassurandørene. Utbyttet ble det samme som foregående år: 12 % kontantutbytte samt 500 kr. som oppskrivning.

Brutto premieinntekt var 1,2 mill. kr., og også dette året ble egenregningsresultatet positivt takket være reassuransen. Utbytte og oppskrivning av aksjene ble fastsatt som foregående år. Innbetalt aksjekapital var dermed kommet opp i totalt 200.000 kr.

Brutto premieinntekt var nå redusert til 700.000 kr., og for fjerde år på rad ble utbetalt kontantutbytte på 12%, men det bli ikke rom for noen ytterligere oppskrivning av aksjene dette året.

Brutto premieinntekt dette året var så lavt som 286.000 kr., derav det aller meste for egen regning. Det ble utbetalt 16 % utbytte.

Avviklingsperioden ble meget profitabel for aksjonærene med 20 % utbytte av opprinnelig innbetalt kapital for 1924, 48 % i 1925 og 1926 og hele 60 % i 1927 og 1928.

Sluttresultatet ble gedigent for aksjonærene: Først fikk de ordinært utbytte på 52,8 %, så ble hele aksjekapitalen på 250.000 kr. med fradrag av de utestående grunnfondsforskrivningene på 50.000 kr. tilbakebetalt og endelig ble reservefondet utbetalt tilsvarende 70,4 % utbytte. Totalt hadde aksjonærene mottatt 13.220 kr. eller 528,9 % av den opprinnelig innbetalte kapital på 2500 kr. pr. aksje og dessuten fått denne tilbake. Det gode resultatet ble utvilsomt oppnådd gjennom dyktig ledelse og den nære tilknytning til Arendals.

På opphørstidspunktet var antall aksjonærer redusert fra 33 til 25. Av disse var 6 nye aksjonærer, dvs. at 14 av de opprinnelige eierne hadde solgt sine i alt 19 aksjer i tillegg til at en eiers 4 aksjer var overført til et familiemedlem. Interessant er at det først og fremst var ”insidere” som overtok disse aksjene, f. eks. økte styreformann Herlofson sin beholdning fra 2 til 4 aksjer, direktør Lindqvist fra 1 til 3 aksjer og kontorsjef Volmert fra 1 til 2 aksjer. Dessuten kjøpte Arendals seg inn med hele 6 aksjer. Største aksjonær var doktor Thor Thommesen. Han hadde overtatt 4 aksjer etter sin far (?) Olaf Thommesen, som var største aksjonær ved starten med sine 4 aksjer, og hadde dessuten skaffet seg ytterligere 4 aksjer. Hvilket år de nye aksjeeierne kjøpte seg inn/opp er ikke kjent – heller ikke om prisen i tilstrekkelig grad tok høyde for de verdiene som ble realisert i avviklingsperioden. Antagelig er det grunn til å tro at selgerne angret på at de hadde solgt, selv om situasjonen i den mest pessimistiske perioden rundt 1920 kunne gi investorer med begrensede ressurser kalde føtter.