NOR

NOR

Med sin enorme arbeidskapasitet rakk Ødegaard ved siden av sitt eget arbeid også å stifte og være redaktør for Forsikringstidende (1899), stifte og lede Den norske Forsikringsforening (1900), og være utgiver og redaktør – senere medredaktør – av Norsk Forsikrings Årbok (1911). Han medvirket også ved stiftelsen av Norsk Brannvernforening (1923). I tillegg innehadde han i lange perioder sentrale tillitsverv og forfattet blant annet tre hovedverk i norsk forsikringshistorie: ”Den norske Brand-Tarifforenings jubilæumsskrift 1876-1926” (1926), «Bybrandene – Storbrande i norske byer og bymessige strøk fra de eldste tider til nutiden” (1928) og etter oppdrag fra Norges Brandkasse ”Brandvernet i Norge” (1935). Man kan trygt si at John Ødegaard med sine mange ”hatter” var den mest sentrale person i norsk forsikring i sin tid.

Denne mannen var det som 29.2.1917 stiftet Nor. Antagelig var det Ødegaards hensikt å ta del i de gode tidene for transportforsikring (krig, sjø og varer) under 1. verdenskrig. Samme år ble det nemlig stiftet 26 andre selskap og i 1918 40 selskap. Men til forskjell fra de fleste av de spekulative selskapene tok selskapet også opp andre bransjer: Brann, husdyr, tyveri og ulykke. Aksjekapitalen var bare 50.000 kr. fordelt på 100 aksjer. Han var selv styreformann og adm. direktør. Med seg i styret hadde han sønnene Ottar og Bjarne. Ottar var avdelingssjef i farens firma og sannsynligvis også formelt i Nor, mens Bjarne etter en tid i Norske Lloyd ble sousdirektør i A/S Norske Reassuranseselskap i en kort periode inntil han i 1921 ble avdelingssjef for sjø i Storebrand (ass. direktør fra 1931) og også adm. direktør i Europeiske Vare- og Reisegodsforsikrings-Aktieselskap fra Storebrands overtagelse av dette selskapet i 1936. Fjerdemann i styret var o.r.sakfører Olaf Smedal, som fra 1916 var avdelingssjef for spesialbransjer, sjø og motorvogn i Storebrand. Hvordan aksjene var fordelt, er ikke kjent.

Både Bjarne Ødegaard og Smedal representerte selskap som ble benyttet som partner ved inngåelse av reassuransekontrakter i hhv. brann og spesialbransjer. Transportforretningen ble bare i liten grad reassurert, mens derimot opplegget i husdyr utelukkende var basert på reassuranse i Odin. Provisjonsmarginen ble her 5 % i Nors favør, og i tillegg fikk Ottar en særavtale om 2,5 % provisjon av bruttopremien. Premieinntekten i startåret var meget lav – i alt 140.000 kr. brutto. Det ble likevel overskudd på 18.400 kr. og 20 % til aksjonærene.

I følge Nordens 75-årsbok var en medvirkende årsak til kjøpet å sikre seg at det ikke skulle komme på andre – les Storebrands – hender, men det viktigste momentet var trolig hensynet til Nordens reassuranse- og risikofordelingspolitikk hvor det kunne være hensiktsmessig å disponere et eiet selskap. Dessuten var det jo åpenbart enklere å kjøpe et selskap istedenfor å søke om konsesjon til å starte et nytt eget datterselskap som til overmål ville øke det allerede høye antall forsikringsselskap i Norge. En annen kilde (notat 01.12.1933) hevder imidlertid at bakgrunnen for å anskaffe et nytt selskap var Brand-Tarifforeningens forestående hensikt om å innføre begrensninger i antall agenter pr. selskap. I 1922 kom da også den første obligatoriske begrensning i overenskomstens pgf. 18 med maksimalt 10 agenter i Oslo pr. selskap og ble fulgt av flere begrensninger de neste årene, men ingen av disse skapte noe reelt problem for noe selskap. Så i 1925 ble det innført en begrensning på 2 sett agenter hvis flere selskap hadde samme ledelse – og da falt interessen bort for oppkjøp av småselskaper.