KRIGSFORSIKRINGEN

KRIGSFORSIKRINGEN

I løpet av krigen ble det senket 829 norske skip og 2 000 sjøfolk omkom. Forsikringen ble ikke umiddelbart avviklet etter krigen, da det fortsatt var stor minefare. Fra midten av mars 1919 ble det imidlertid ikke oppkrevd premie, da ordningen hadde klart seg bra økonomisk. Regjeringen besluttet å oppheve ordningen fra 1.1.1923, med det ordinære styret som avviklingsstyre. Dette ble siden avløst av styret i Rederforbundet. 20 mill. kr. av overskuddet ble i juni 1921 overført til Rederforbundets Sjømandsfond av 1918. Det sto strid om fordelingen av det resterende overskudd, men det endte med at det skulle utlignes på rederne pro rata etter innbetalt premie. Av det totale restoverskuddet på 16,5 mill. kr. ble 13,3 mill. kr. delt ut i form av aksjer og ihendehaverobligasjoner i Norges Skibshypotek AS. Dermed ble også løst et gammelt problem om skipskreditt. Dette instituttet ble lagt til Minde i ”.. den typiske skibsreder- og landkommunen Fana” utenfor Bergen. Bakgrunnen for lokaliseringen var en strid Rederforbundet hadde hatt med Oslo kommune om skattlegging av Rederforbundets veldedige fonds. Den siste utlodning fra Krigsforsikringen skjedde først i 1932. 

Det var en alminnelig oppfatning like etter krigen både blant redere og myndigheter at Krigsforsikringen burde videreføres, men myndighetene med handelsminister Mowinckel ønsket en tvungen ordning, mens rederne gikk inn for frivillighet og dannet en enhetsfront mot ”tvangsforsikringen”. Dermed ble denne tanken endelig gravlagt i 1924.

Forsikringsaksjeselskapenes Felleskontor for Krigsforsikring øvde påtrykk for å beholde mest mulig av reassuranse i Norge, og fra starten ble 75 % plassert i Norge og 25 % i Londonmarkedet. Senere gikk en større del over til London.  

Etiopiakonflikten var ikke noen sjøkrig, så den første alvorlige prøvelsen for Krigsforsikringen ble den spanske borgerkrigen 1936-1939.  I 1937 fikk vi også konflikten mellom Kina og Japan. Bare ett skip totalforliste som følge av krigshandlinger i den spanske borgerkrigen og et skip fikk partiell skade, men en rekke skip ble oppbrakt og prisedømt.

Selv om Norge var nøytral, var flåten utsatt. Ved utløpet av november 1939 var i alt 13 norske skip på til sammen 49.000 brt. krigsforlist og 31 mennesker omkommet. I desember alene forliste ytterligere 13 norske skip på borti mot 20.000 brt. og 68 mistet livet. Tyskerne hadde satt i gang ubåtkrig etter lignende prinsipper som under første verdenskrig, og ut over vinteren 1940 ble en rekke nye skip senket. Først langt senere ble det klart hjemme i Norge over hva som egentlig hadde foregått.

Ved krigsutbruddet sto mye av den norske utenriksflåten i fare for å bli beslaglagt, men fra 9.4. forhandlet imidlertid Rederforbundets faste representant i London siden 1935, Ingolf Hysing Olsen, og Norges sendemann i London, Erik Colban, med britene om en løsning som kunne sikre fortsatt norsk og alliert kontroll over den norske handelsflåten. Allerede 12.4. forelå ferdig utarbeidet en viktig delløsning i form av en midlertidig britisk assuranseordning for den norske handelsflåten. I statsråd på Stuguflåten øverst i Romsdalen 22. 4. vedtok den norske regjeringen en provisorisk anordning om Norges skipsfart under krig. Det innebar at regjeringen rekvirerte bruksretten til hele den norske handelsflåten. Det ble vedtatt opprettet en egen organisasjon i London under ledelse av skipsfartsdirektør Øyvind Lorentsen til å administrere flåten. Da Lorentsen kom til London 25. 4. hadde imidlertid Colban og Hysing Olsen i samarbeid med norske forretningsinteresser i London allerede klart å etablere en administrasjonsordning for den norske handelsflåten, Norwegian Shipping og Trade Mission, med telegramadresse Nortraship. Shippingkompetansen i regjeringen var ikke stor, og i praksis ble norsk skipsfartspolitikk under krigen i stor grad utmeislet av de to Nortraship-direktørene og deres nærmeste medarbeidere.

Den 22.5. bestemte tyskerne at det skulle opprettes en statsordning for forsikring i Norge både av skip og varer til sjøs. Dermed hadde Krigsforsikringen knapt noe forretningsmessig grunnlag igjen og ble tvunget til å suspendere sin virksomhet. Et nytt selskap, Statens Krigskaskoforsikring, ble opprettet 28.5. ved administrativ beslutning for å overta hjemmeflåten. Det ble også opprettet en statlig Krigsforsikring for Fiskeflåten. Disse statlige ordningene ble imidlertid administrert av Den norske Krigsforsikring for Skib og med Holst som adm. direktør. Disse organisasjonene var i uavbrutt drift under hele krigen. De skipene som ble disponert av Nortraship under krigen, ble krigsforsikret i det britiske War Insurance Office.