IDUN - Den norske Forsikringsforening

IDUN
Opprinnelig navn		Det norske Livsforsikringsselskab Idun		Stiftet	29.06.1861
Fødselsdag		Det norske Livsforsikringsselskab Idun		Dato	16.09.1861
Navneendring		Det norske Livsforsikringsselskap Idun		Dato	xx.xx.1916
Navneendring		Det norske Livsforsikrings-Selskap Idun		Dato	xx.xx.1924
Navneendring		Livsforsikringsselskapet Idun		Dato	xx.xx.1970
Fusjonert med		Norden Livsforsikring		Dato	11.08.1983
Navneendring		Storebrand-Norden Livsforsikring A/S		Dato	11.08.1983
Status		Opphørt som følge av fusjonen		Dato
1860	Tanken om å stifte et livsforsikringsselskap som aksjeselskap hadde i flere år tumlet i hodet til Storebrands kasserer, cand. jur. Jørgen Gjerdrum før det ble en realitet. Det ble første gang drøftet i Storebrands styre 29.10. året før, da styrets formann advokat Daniel Kildal (som var Gjerdrums svoger) brakte saken på bane. Etter påtrykk av Tilsynskomiteen for Forsørgelsesanstalter var de opprinnelige tankene om at Storebrand selv skulle etablere en egen avdeling for livsforsikring blitt endret slik at man isteden ville stifte et søsterselskap av Storebrand som skulle drive livsforsikring. Det ble så 1.12. sendt ut forslag til vedtekter og innbydelse til tegning av aksjer (3000 aksjer á 50 Spd.) i Det norske Livsforsikringsselskab Idun. Storebrands aksjonærer fikk fortrinnsrett, som de fleste benyttet.
1861	Tegningen gikk til å begynne med godt, men dabbet så kraftig av etter at minimumsmålet på 100.000 Spd. var nådd. Dette beløp ble derfor fastsatt som endelige aksjekapital. Etter at enkelte uenigheter mellom Tilsynskomiteen og Iduns styre var ryddet av vegen, ble de endelige vedtektene vedtatt av representantskapet 29.6. Ifølge disse var Iduns direksjon (styre) og hovedbestyrelse (representantskap) vedtektsfestet til å være identiske med de tilsvarende organer i Storebrand. Uten å vente på avklaring av spørsmålet om hvor stor del av aksjekapitalen som skulle innbetales kontant, bestemte styret seg for å starte sin virksomhet 1.9. De to første poliser ble tegnet 16.9. Denne dato regnes derfor som Iduns stiftelsesdag, men det er altså feil, for datoen burde heller vært markert som en fødselsdag. Idun fikk kontor i Gjerdrums bygård i Prinsensgt.5, men funksjonærene var de samme som arbeidet for Storebrand. Til å begynne med benyttet Idun agentene til Storebrand og var dermed representert i de fleste kjøpsteder. Gjerdrum var selv ingen tilhenger av oppsøkende agenter og mente at kundene skulle komme til kontorene og trekkes dit ved hjelp av annonser, avisartikler og anbefalinger fra forsikringstagere. Etter hvert ble det også opprettet agenturer i landdistriktene.
1863	Idun inngikk en avtale med svenske Skandia om å gjenforsikre opptil 3000 Spd. pr. liv.
1865	I løpet av de fem første årene ble det tegnet 312 forsikringer – de aller fleste enkle dødsfalls-forsikringer – idet utstyrs- og renteforsikringer ikke ble markedsført i begynnelsen. Tegningen var økende i hvert av de fem årene, og samlet forsikringssum var ca. 350.000 Spd. (1,4 mill. kr.). Det var bare et ubetydelig antall arbeidere og bønder blant de nye forsikringstagerne. Fra siste halvdel av 1864 satte det inn en langvarig internasjonal økonomisk krise som også påvirket norske forhold, blant annet sank livsforsikringstegningen kraftig fram til 1870.
1868	Gjerdrum kunne nå titulere seg adm. direktør for de to selskapene han ledet.
1870	Nye vedtekter ble vedtatt i 1869 og satt i kraft etter myndighetenes godkjennelse året etter. Idun kunne da tegne livrenter og som første norske selskap også utstyrsforsikring, samtidig som egenandelstaket ble hevet til 4000 Spd. Samtidig ble premiene redusert ved at grunnlagsrenten ble hevet fra 3,5 % til 4 %.
1872	Gjerdrum utga Storebrands 25-årsberetning uten å ha forelagt den for styret på forhånd. På flere områder var den frimodig og kritisk og vakte naturligvis stor oppmerksomhet.
1874	Konfliktene med styret var merkbare på flere områder og lot seg ikke lege, så det hele endte med at Gjerdrum fratrådte og reiste til Amerika. På hjemreisen over Atlanteren året etter ble han syk og døde etter hjemkomsten. Før han reiste ga han en livrentepolise til sin datter vedlagt et brev hvor han fortalte litt om problemene han hadde hatt med å få Idun på bena og nevnte særlig O. J. Broch, som var den ovennevnte Tilsynskomiteens leder og bestyrte selv både den offentlige Enkekassen og Christiania Almindelige Forsørgelsesanstalt (senere Gjensidige Livsforsikring). Otto Aubert ble ny adm. direktør både i Storebrand og Idun etter Gjerdrum.
1875	Tegningen gikk fortsatt dårlig tross de gjennomførte vedtektsendringene, særlig fordi en ny depresjon var inntruffet.
1876	De første skritt mot en akkvisisjonsavdeling uavhengig av Storebrand ble tatt da det ble opprettet egne agenturer i fire byer på Østlandet. Senere kom flere til, og resultatene begynte å komme.
1877	Idun og Storebrand flyttet inn i Kirkegt. 21, hvor selskapene ble i 50 år inntil de flyttet over til Kirkegt. 24 på den østre siden av gatekrysset etter makeskifte med Den norske Creditbank i 1919.
1878	Michael S. Hansson ble ny adm. direktør i begge selskap etter Aubert. I løpet av hans nesten 40 år som leder av Idun økte bestanden fra 5 til 133,7 mill. kr. i 1918, og Idun hadde da hele tiden vært det største norske livselskapet i Norge. For i 1878 var de svenske selskapene fortsatt helt dominerende i det ganske så begrensede markedet. Hansson satte inn enkelte tiltak for å bedre Iduns situasjon, blant annet ansettelse av en egen kontorsjef for Idun og høyere provisjonssatser til agentene.
1879	Idun ansatte cand. real Oscar Schjøll som kontorsjef og aktuar.
1883	Gode økonomiske forhold medførte en dobling av bestanden fra 6,6 mill. kr. til 12,5 mill. kr.
1886	Iduns bestand utgjorde over 83 % av de norske livsforsikringsselskapenes bestand, men det var i realiteten de svenske som var helt markedsledende fram mot 1. verdenskrig. Men også andre lands selskaper var representert med et stadig økende antall generalagenturer. Så sent som ved århundreskiftet drev totalt over 40 utenlandske selskaper sin virksomhet i Norge.
1887	Av konkurransemessige hensyn var det sett fra Iduns synspunkt viktig at selskapenes vilkår og tariffer fikk et mest mulig enhetlig preg. I en årrekke hadde Idun og Gjensidige felles beregner, og Idun var behjelpelig ved etableringen av Hygea i 1884 og drev faktisk i forkant av dette regulær opplæring av Jens Hjort, som var utpekt til å være Hygeas aktuar og kontorsjef. Likeledes fikk Brage god hjelp før starten i 1887. Også Iduns nye vedtekter dette året bar preg av ønsket om større overensstemmelser selskapene i mellom. Idun gikk selv over til å benytte Hygeas tariff for livsforsikringer, som var basert på engelske dødelighetstabeller, og ved fastsettelsen av premien for livrenter og utstyrsforsikringer i 1888, besluttet Idun og de øvrige selskap å følge Gjensidiges satser.
1888	De første utbetalinger av bonus fra det oppbygde bonusfondet ble gjennomført. Samme år ble aksjekapitalen økt til 600.000 kr. fra de opprinnelig 400.000 kr. ved overføring av 200.000 kr. fra reservefondet.
1889	De eldre aksjonærene ble tilbudt 2000 nye aksjer med pålydende 150 kr. til kurs 268 kr. Dermed ble aksjekapitalen økt til 900.000 kr., og overkursen ble tillagt reservefondet. Grunnen til denne utvidelsen var den slette avkastningen av forvaltningskapitalen.
1890	Etter en ny depresjon ble det mer fart igjen, og bestanden økte til 22,2 mill. kr. og økte fortsatt videre jevnt og trutt under Hanssons ledelse. Idun hadde fem funksjonærer ved hovedkontoret mot 54 ansatte 25 år senere.
1892	Idun opprettet en egen akkvisisjonsavdeling ledet av en overinspektør, og året etter ble den første reiseinspektør ansatt for særlig å bistå fritidsagentene.
1895	Jens Hjorth, som før Hygeas etablering fikk sin opplæring i Idun, ble ansatt som Schjølls etterfølger som kontorsjef og aktuar.
1901	Ved Iduns 40-årsjubileum ble for første gang noe av overskuddet avsatt til sosiale og humanitære formål, idet det ble opprettet et tuberkulosefond på 10.000 kr. til beste for forsikringstagere som ble rammet. Mange organisasjoner fikk etter hvert lignende støtte.
1904	Av den samlede bestand inklusive utenlandske selskap var Iduns andel sunket til 13,3 %.
1907	Premiefritak ved invaliditet ble innført som valgfritt alternativ ved tegning av forsikringer.
1909	Karensforsikring ble innført for forsikringer inntil 3000 kr. som var tegnet med frivillig legeundersøkelse. Karenstiden var tre år med økende utbetaling fra innbetalt premie ved død i tegningsåret til 1/3 av summen ved død i annet og til 2/3 av summen ved død i tredje år. Idun ble medeier med 50 % i Kirkegt. 21.
1910	Fra januar utkom ”Meddelelser til Agentene” – et månedlig kontaktorgan for salgsapparatet.
1911	Ved årets begynnelse hadde Idun 1.049 fritidsagenter, derav 189 i byene og 860 i landdistriktene. Men gjennomtrekken var stor, for litt over halvparten hadde gjennomsnittlig vært ansatt i mindre enn tre år. Den store veksten i agenttallet og dermed i salget var imidlertid likevel en hovedårsak til den betydelige porteføljeveksten. Obligatoriske månedsberetninger ble innført, og fra 1912 kom agentmøter inn i mer ordnede former. Barneforsikring ble introdusert, og gaveforsikring var allerede solgt i noen år. Ny Lov om Forsikringsselskaper førte til at 20 av de da gjenværende 32 utenlandske selskapene etter hvert trakk seg ut på grunn av de økonomiske betingelsene og da særlig de relativt høye depositumsbeløp som var knyttet til kravet om konsesjon i den nye loven. Den norske porteføljen til disse ble da kjøpt av de norske selskapene, og Idun forsynte seg godt. Den nye institusjonen Forsikringsrådet ble etablert for å føre tilsyn med forsikringsbransjen.
1913	Nytegningen det siste året før utbruddet av 1. verdenskrig nådde helt opp i 7,8 mill. kr. (18 % av markedet) og bestanden nådde 75,1 mill. kr. Idun var da det klart største norske selskapet målt i bestand og lå ca. 50 % høyere enn Gjensidige og Hygea. Men i antall poliser var folkeforsikringsselskapet Fram en klar nummer en med omtrent dobbelt så mange poliser.
1917	Sammen med konkurrentene Gjensidige og Brage tok Idun initiativet til å stifte Livsforsikrings-Aktieselskapet Norske Folk 22.5. I løpet av året gikk også Fram, Glitne, Norrøna og Norske Liv (se alle disse) inn som medeiere. Hvert av selskapene skjøt inn 100.000 kr. i aksjekapital. Hensikten med det nye selskapet var firedelt: Folkeforsikring med månedspremie (Frams arbeidsområde var hovedsakelig ukepremie), samarbeid om ”mindre gode liv” (herunder reassuranse), alminnelig reassuranse og innføring av kollektiv pensjonsforsikring for bedrifter. Dette siste mente man var et kommende marked. Hver for seg vurderte man at disse oppgavene var for små til at selskapene skulle drive med dem selv og også konkurrere seg i mellom. Iduns første avdelingskontor ble åpnet i Trondhjem og var samlokalisert med Storebrands kontor der i byen. Senere kom kontorer i Stavanger, Ålesund, Drammen, Fredrikstad og til slutt Bergen i 1939. I andre større byer var det hovedagenter, som regel med flere fritidsagenter under seg.
1918	Christian Hansson overtok som adm. direktør i begge selskapene etter sin far. Årene under 1. verdenskrig var preget av god økonomi og rekordhøye 36,1 mill. kr. i nytegning. Dette utgjorde en markedsandel på 22 %. Gjennomsnittlig forsikringssum ble nesten doblet i perioden.
1919	Idun fikk sin første adressograf og omorganiserte også sitt kundekartotek.
1920	I kjølvannet av de nye konsesjonskravene i loven fra 1911 overtok Idun den norske porteføljen til danske Tryg, deretter fulgte porteføljen til de svenske selskapene Thule, Skandia, Victoria og Balder, danske Hafnia og de amerikanske New York Life og MutuaL Life – til sammen en bestand på ca. 50 mill. kr. eller over 1/6 av Iduns bestand etter overtagelsene. Senere ble den norske reassuranseporteføljen til svenske Nordstjärnan og danske Nordisk Livsforsikrings-Aktieselskab af 1897 overtatt. Idun innførte garanterte årlige tillegg til summene i livrenteforsikring, hvilket ga kraftig oppsving i salget av dette produktet. Premie, bestand for egen regning og forvaltningskapital for de seks største selskapene var: Idun 14,0 mill. kr. 199,2 mill. kr. 57,5 mill. kr. Gjensidige 5,4* 152,6 31,3 Hygea 5,7 126,1 27,5 Norske Liv 3,7 86,5 31,7 Brage 3,1 81,1 21,4 Fram 5,0 62,2 16,3 * Denne premien er fratrukket reassuransepremie med 0,6 mill. kr. For de øvrige selskap er det uklart hvilket premiebegrep som er benyttet.
1921	Storebrand kom i besittelse av nesten alle aksjene etter at aksjenes pålydende som ”lokkemat” ble doblet til 600 kr. pr. aksje – en betydelig overkurs i forhold til tidligere markedsverdi. Den derav følgende dobling av aksjekapitalen til 1,8 mill. kr. skjedde ved tilførsel av kapital fra salget av ca. halvparten av selskapets stats- og hypotekobligasjoner. Deretter ble aksjekapitalen besluttet nedsatt til 300.000 kr. Senere ble dette beløpet ikke endret i Iduns levetid. I praksis hadde Idun lenge vært nesten for et gjensidig selskap å regne, idet det maksimale utbytte til aksjonærene, dvs. stort sett Storebrand, i henhold til gjeldende vedtekter ikke kunne være høyere enn 5 % og aldri høyere enn 1/2 % over vedkommende års gjennomsnittsrente. Eierne kunne derfor maksimalt få utbetalt 15.000 kr. pr. etter den siste aksjekapitalnedskrivningen. Som Hansson uttrykte det i 1887 var Idun blitt omformet ”fra en Forretning med ublandet lukrativt Øiemed for sine Aktionærer til at blive halvt et Aktieselskab og halvt et gjensidig Seldskab med det høiereliggende Maal: at arbeide for, at norsk Livsforsikring maa spredes saa vidt og saa dypt i Samfundslagene, som Interessen kan vækkes og den økonomiske Evne strække til. De Forsikrede, som før var Selskabets Kunder, blev nu Medinteressenter, hvis tarv Hovedbestyrelsen paa ethvert Punkt pligter at varetage i lige Linje med Aktionærenes”. Etter jubelårene rett etter krigen kom en internasjonal depresjon med sterkt redusert salg. Ved utgangen av året hadde Idun 13 yrkesakkvisitører i de fire største byene, bare 16 reiseinspektører og hele 1772 fritidsagenter. Deretter økte antall reiseinspektører sterkt for å kunne gjøre en bedre innsats overfor det store fritidskorpset, som senere ble kraftig beskåret i Idun og de andre store livsforsikringsselskapene etter at Livforeningen i 1930 vedtok en agentoverenskomst. Noen år tidligere hadde Brand-Tarifforeningen innført begrensninger på skadesiden, men ikke på langt nær av så stort omfang som på livsiden, hvor det tradisjonelt hadde vært benyttet langt flere fritidsagenter.
1925	Premietariffene fra 1887 ble lagt om og basert i første rekke på Iduns egne dødelighetstall. Disse tariffene ble utarbeidet og fulgt av de fleste selskapene. På egen hånd innførte Idun en ekstraordinær bonus til sine forsikringstagere med alminnelige kapitalforsikringer fra før 1.1.1925. Men et ønske om å innføre et apriorisk bonussystem ble stoppet av myndighetene året etter, og Idun gikk deretter sammen med Gjensidige og Norske Liv om felles bonusgrunnlag og -satser.
1926	Idun og Storebrand gikk sammen om en refinansiering av låneopplegget til Værdalsbruget A/S i Vuku i Verdal kommune i Nord-Trøndelag. Dette var en 900.000 mål stor skog- og fjelleiendom som også inneholdt noe dyrket mark, en lakseelv, verdifulle kalkforekomster og sagbruk. Verdal kommune hadde kjøpt den av de opprinnelige eierne i 1908 for 3,720 mill. kr. for å sikre leilendingenes mulighet for kjøp av gårdene de forpaktet og gi muligheter for utvikling av fossekraft og kalk. Driften av eiendommen ble for krevende for kommunen, som solgte den videre til private interessenter (unntatt 75 leilendingsbruk og 81 plasser) i 1912 for 4,055 mill. kr. og overtok den kommunale gjelden, som besto av pantobligasjoner og et statslån. De løpende obligasjoner og statslån skulle nå konverteres til et partialobligasjonslån på 4 mill. kr., hvorav Idun skulle ta 1,5 mill. kr. og Storebrand 0,4 mill. kr. I 1930 erklærte styret i eierselskapet insolvens, og kreditorene kjempet for å unngå konkurs.
1929	Etter at den norske krone med harde virkemidler var brakt tilbake til pari kurs av Norges Bank ble Norge også rammet av den sterke internasjonale depresjonen forårsaket av krakket på Wall Street. Idun ble kraftig berørt med sterkt redusert nytegning – særlig blant arbeidere – og av en betydelig økning i den frivillige avgangen.
1933	Oppgangen var tydelig og direkte premieinntekt vokste fra 13,4 mill. kr. dette året til over 20 mill. kr. i 1939, mens bestanden økte fra 362,0 mill. kr. til over 400 mill. kr. i 1939.
1935	Værdalsbrugets skjebne var endelig avklart. Som største kreditor fikk Idun konsesjon av Landbruksdepartementet til å overta aksjemajoriteten.. De fleste ”ville” aksjer ble deretter kjøpt opp, og obligasjonslånet på 4 mill. kr. ble så i sin helhet overtatt av Idun med ¾ og Storebrand med 1/4, senere alt av Idun. Så sent som i 1994 fikk Iduns etterfølger Storebrand-Norden Liv midlertidig forlenget konsesjonen, men i 2001 ble forbudet mot at et livsforsikringsselskap kan eie mer enn 15 % av forsikringsfremmed virksomhet opphevet, slik at eierskapet fortsatt eksisterer.
1936	Dette året fikk Idun for første gang sin egen adm. direktør da Nicolay Bugge ble ansatt.
1937	Idun skjenket redningsskøyten R/S ”Idun” til Redningsselskapet – inspirert av Storebrands tilsvarende gave R/S ”Storebrand” året før. Et annet sosialt tiltak var at Idun i slutten av 1930-årene bevilget boliglån garantert av Oslo kommune til ny blokkbebyggelse ved Bislet, Sinsen og ved Kirkeveien i Oslo.
1940	Krigsårene var preget av passiv motstand mot den nazistiske nyordningen, og Idun ble av ombudsmannen for næringslivet Alf L. Whist karakterisert som et ”jøssingrede”. Han hadde i årene fra 1905 til 1921 vært stifter og leder av flere livs- og skadeforsikringsselskaper, blant annet det i 1921 konkursrammede Norske Lloyd og andre selskap og ble dømt for økonomiske misligheter, men unnslapp til Frankrike. (Se mer om ham under Andvake). Men det var også aktiv motstand, for eksempel ble en av Iduns ansatte, Petter Moen, etter stor innsats i den illegale pressen arrestert av Gestapo i 1944. Han omkom da en fangetransport med det tyske ”Westphalen” forliste på veg til konsentrasjonsleir i Tyskland samme år etter å ha blitt bombet av engelske flyvere, som trodde at skipet transporterte tyske soldater. Moen etterlot seg en dagbok fra fangetiden på Møllergt. 19. Den var prikket inn på dopapir og ble utgitt etter krigen. En kollega led samme skjebne for bistand til Moen, og også to agenter mistet livet. Også aktuar Ivar Hesselberg ble arrestert for å ha huset hjemmefrontfolk, og han og hans hustru satt fengslet resten av krigen. Forsikringssalget nådde et uvanlig høyt format fra 1941 og til og med 1944. Iduns nytegning lå rundt 14 % av de norske selskapene, og bestanden økte med ca. 50 %. Årsaken til denne oppblomstring var flersidig: Pengerikelighet, lite å kjøpe, tiltro til livselskapene, behov for å sikre seg og sine mot uventet død pga. krigen og tro på at de allierte ville seire.
1944	Premie, bestand for egen regning og forvaltningskapital for de seks største selskapene var nå: Idun 30,4 mill. kr. 525,8 mill. kr. 286,6 mill. kr. Norske Folk 35,9 191,9 222,4 Gjensidige 26,1 446,9 202,4 Hygea 20,8 Ikke oppgitt 166,5 Fram 20,7 412,6 138,1 Norske Liv 16,3 270,2 133,3 Norske Folk hadde vokst kraftig siden 1920 som følge av den økende etterspørselen etter kollektiv pensjonsforsikring og hadde fortrengt Brage fra lista.
1946	I de siste krigsmånedene begynte nytegningen å synke og tendensen forsterket seg i 1946, da det også ble gjennomført premieforhøyelser. Men allerede året etter snudde trenden og direkte nytegnet premie økte igjen i slutten av 1940-årene.
1948	Ivar Hesselberg ble ansatt som adm. direktør etter Bugge, men fortsatte likevel også som ansvarshavende aktuar. Etter sin fratreden fortsatte Bugge som styreformann helt til 1960.
1952	Kaare Weider ble ansatt som adm. direktør etter Hesselberg. Ved siden av sin advokatpraksis hadde han vært sekretær for De norske Livsforsikringsselskapers Forening. Aktuar Paul Qvale ble ansatt som ass. direktør, men gikk i 1959 over til stillingen som adm. direktør i Brage.Skattefradrag for individuell pensjonsforsikring bidro til økt salg på bekostning av tradisjonelle kapitalforsikringer.
1953	Iduns premieinntekt dette året var 35,8 mill. kr., bestand 799,3 mill. kr. og 384,1 mill. kr. i forvaltningskapital. Renteforsikring utgjorde fortsatt under 5 % av bestanden.
1955	Grunnlagsrenten ble etter initiativ fra Idun fastsatt til 3 % med derpå følgende premiereduksjoner. For å kompensere forsikringstagere som hadde betalt etter 1946-tariffen ble deres forsikringssummer forhøyet med 10-12 % i samtlige selskaper.
1956	Idun fikk i likhet med de andre selskapene konsesjon for gruppelivsforsikring, og garanterte tillegg ble innført skattefritt (i motsetning til bonus) ved dødsfallsutbetaling, senere også ved renteforsikringer.
1957	I desember sa Idun opp sin avtale med Norske Folk om å avstå fra tegning av kollektiv pensjonsforsikring. Markedet hadde vist seg å bli langt større enn forutsett i 1917 da Norske Folk ble stiftet, og nå ville også Idun være med å konkurrere. De andre eierselskapene var enige.
1958	Idun og de seks andre eierne av Norske Folk søkte om konsesjon for kollektiv pensjonsforsikring. Forsikringsrådet og Norske Folk selv støttet søknaden, mens tre selskap som tegnet kollektiv pensjonsforsikring protesterte, til tross for at de selv hadde fått konsesjon for vanlig livsforsikring. Idun tegnet sin polise nr. 500.000 i løpet av året.
1959	Idun opplevde en kratig vekst fra 1955 og utover og gjenvant sin førsteplass på den norske nytegningsstatistikken for kapitalforsikringer, samtidig som bestanden passerte 1 mrd. kr.
1961	Idun og de andre eierne av Norske Folk fikk endelig tillatelse til å tegne kollektivforsikring uten konsesjon etter at Justisdepartementet fant at kravet om konsesjon ikke gjaldt for selskaper som var opprettet før dette i 1938 ble tatt inn i Tilsynsloven. Idun feiret sitt 100-årsjubileum.
1963	Brage og Fram vedtok å fusjonere. Premie, bestand for egen regning og forvaltningskapital for de seks største selskapene var (Brage-Frams tall er summen av de to selskapers dette året): Norske Folk 181,8 mill. kr. 2022,4 mill. kr. 2154,7 mill. kr. NKP 76,8* 439,4 859,7 Idun 49,3 1417,6 601,7 Gjensidige 42,3 1259,3 526,0 Brage-Fram 63,7 1974,4 518,2 Hygea 63,1 1219,0 484,6 * NKP’s premietall inkluderer overtatt gjenforsikring 47,4 mill. kr. fra KLP. KLP-porteføljen reflekteres også i bestand og forvaltningskapital.
1970	Odd Espolin Johnson erstattet Weider som adm. direktør. Planforsikring ble lansert som et felles akkvisisjonstiltak for Idun og Storebrand.
1971	Direkte premieinntekt dette året var 88 mill. kr. (inkl. gruppeliv) og bestanden ca. 2,9 mrd. kr.
1973	Retningslinjer for felles markedsføring med Storebrand ble trukket opp, og selskapene fikk felles akkvisisjonsdirektør og salgsapparat (unntatt fritidsagentene i liv). Som en konsekvens utga Idun og Storebrand for første gang sine to årsberetninger i samme omslag under betegnelsen Storebrand-Idun-gruppen. Dette ble fra 1975 endret til en felles årsberetning for de to selskapene fram til og med 1981.
1974	Generalforsamlingen besluttet å erstatte representantskapet med bedriftsforsamling.
1976	Datasystemet ALIS for polisebehandling ble satt i drift.
1979	Etter en langvarig prosess ga eierselskapene avkall på Norske Folk, som ble omgjort til et gjensidig selskap og var dominerende innen privat kollektiv pensjonsforsikring, men hadde lavere premieinntekt enn Kommunal Landspensjonskasse (KLP) med sine kommunale og andre offentlige pensjonsordninger.
1981	Dette året ga nok en gang sterk vekst i direkte premieinntekt til 347 mill. kr., og bestanden økte til ca. 11,5 mrd. kr. Idun var nå passert av Forenede Liv i premie for individuell kapitalforsikring og lå også betydelig etter dette selskapet i bestand på grunn av Forenede Livs gruppelivsbestand på hele 14,8 mrd. kr. mot Iduns 5,7 mrd. kr. i denne sterkt voksende bransjen. Ved årets slutt ble et større terminaliseringsprogram avsluttet.
1982	Holdingselskapene Nordengruppen og Storebrand-gruppen vedtok 9.6. å fusjonere, og deres operative datterselskaper fusjonerte også etter hvert og/eller forandret navn for å innpasses i den nye Storebrand-Norden-gruppen. Adm. direktør ble Storebrands Jannik Lindbæk og Nordens adm. direktør Gunnar Aasberg ble styreformann. I dette faktiske fusjonsåret for de to selskapsgruppene var summen av de to livselskapenes premieinntekt 767 mill. kr., hvorav 60 % rente- og pensjon, bestanden var 26,2 md. kr., hvorav omtrent 12 md. hver for kapitalforsikringer og gruppeliv. Forvaltningskapitalen var 6,4 md. kr., hvorav litt over 1/3 var plassert i pantelån. De største selskapenes tilsvarende tall var: KLP 1,849 mrd. kr. ? mrd. kr. 8,5 mrd. kr. Norske Folk 1,180 27,0 14,2 Storebrand-Norden 0,767 26,2 6,4 NKP 0,537 15,6 6,1 Forenede Liv 0,453 . 26,2.* 2,8 Hygea 0,365 12,0. 2,7 Gjensidige 0,322 12,6 2,9 Samvirke 0,229 24,1* 1,1 *Derav ca. 20 md. kr. i gruppeliv.
1983	I likhet med hva holdingselskapene og skadeselskapene gjorde vedtok også gruppenes livselskaper å fusjonere. Norden Livsforsikring ble valgt som overtakende selskap. Det nye selskapet Storebrand-Norden Livsforsikring A/S ble konstituert 11.8.1983 etter å ha ventet lenge på konsesjonen. Idun opphørte deretter. Iduns Espolin Johnson ble adm. direktør. Se videre Brage.
Tekst utarbeidet av			Dag Wold	Dato	30.11.2011
Bearbeidet av			Dag Wold	Dato	13.11.2012
Gjennomgått av			Reidar Lundh	Dato	14.03.2013

Kilder:

K. Færden: ”Forsikringsvesenet i Norge 1814-1914” (1867)
Per Fuglum m.fl.: ”Livsforsikring gjennom 100 år” (1961)
Årsberetninger 1936-1981 (Storebrands historiske arkiv)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretning fra Forsikringsrådet (div. år)