HVALFANGERNES

HVALFANGERNES  

Til å begynne med anså assurandørene – ikke unaturlig – risikoen for usikker ved fangst i fjerne farvann og satte premiene høyt i forhold til det tilvante premienivået i nord. Rederne i Sandefjord, Tønsberg og Larvik   mente derfor at ved en samlet opptreden burde det være mulig å få premiene ned til et rimelig nivå. Kontorsjef Finn Kaas lanserte så ideen om å stifte en egen gjensidig assuranseforening for hvalfangst-fartøyer fra de tre Vestfold-byene. Fordi. de aller fleste kystbyene hadde sin egen assuranseforening og/eller forsikringsaksjeselskap, var det egentlig ikke unaturlig at rederne ville stifte et eget selskap for hvalfangstrisikoer nå når antall aktører var blitt så stort på feltene i sør. Rederne støttet opp under tanken på et møte 3.4, hvor Kaas fungerte som sekretær. Derimot møtte tanken motstand i blant annet innlegg i Forsikringstidende, Morgenbladet og Sjøfartstidende i løpet av de neste månedene.

Allerede 9.7. hadde man fått tilslutning fra rederne av 78 hvalbåter, 23 flytende kokereier og 7 transportskip – i alt en flåte på 112 skip. Disse inkluderte også mange av de skip som drev hvalfangst i nord.   Forsikringssummen for denne hvalfangstflåten var beregnet til 3.052.100 kr. og premien 85.000 kr. etter de foreslåtte satser, men disse ble noe endret på den konstituerende  generalforsamling i Sandefjord 10.8. Da ble Hvalfangernes Assuranceforening stiftet. Egenrisikobeløp og premiesatser ble fastsatt for hver enkelt av de fem skipskategoriene: Flytende kokeri damp, flytende kokeri seil, hvalbåter, transportskip damp og   transportskip seil. Det var utelukkende kasko som ble dekket. Selskapet valgte til å begynne med å ha bestemte premier og ikke benytte seg av premieutligning.

Formann i direksjonen det første året ble konsul Johan Bryde, og Kaas ble adm. direktør. Fra starten fikk selskapet tilhold i Aktie-Kreditbanken i Sandefjord, men fikk så egne kontorer i Storgt. 20 b.

Vestfold hadde tidligere –  fra 1866 til 1893 –  også hatt en betydelig landsdekkende skipsassuranseforening – Østlandske Skibsassuranceforening – som holdt til i Tønsberg. Denne foreningen var et resultat av de brytninger som gjorde seg gjeldende innenfor skipsfartskretser i 1860-åra og bygget på svenske og nederlandske forbilder. Til forskjell fra andre norske foreninger dekket denne bare totalforlis, slik at den enkelte reder selv måtte dekke partielle skader. I likhet med flere andre foreninger valgte den å avvikle i de vanskelige 1890-årene.

Premieinntekten i det første driftsåret, som omfattet sesongen 1911-1912 var 120 risikoer, forsikringssum inntil 4,4 mill. kr og premie 260.000 kr. Lenge var regnskapsavslutningen pr. 30.6. fordi en fangstsesong   strakk seg på begge sider av nyttår.

Man arbeidet nå med å få i stand en mer stabil reassuranseordning. Avdekningen foregikk i forsikringsselskaper gjennom innenlandske brokere.

I løpet av krigsårene avtok hvalfangsten og mange av kokeriene ble solgt eller krigsforliste etter at de var satt i fraktfart. Den vesentligste inntekt kom derfor i disse årene fra alminnelig sjøforsikring, som foreningen nå tok opp.

Krigsårene ga flere år med underskudd, og det ble nødvendig med etterutligning. Det oppsto vanskeligheter – særlig med reassuranse – på grunn av sammenbruddet i det norske og internasjonale sjøforsikrings-markedet. En vesentlig del av avdekningen ble gjort som koassuranse i London-markedet.

Kaas ble for øvrig også adm. direktør i Den første norske Assuranceforening (stiftet 1838 under navnet Langesundsfjordens Skibs-Assurance-Forening). Den flyttet nå fra Porsgrund til Kristiania og ble i 1922 ble innfusjonert i Dampskibsassuranceforeningen Vidar i Drammen. Vidar flyttet fra Drammen til Oslo i 1930.

Omtrent samtidig med at Prydz overtok som adm. direktør i Hvalfangernes fikk han samme stilling i Den gjensidige Jern- og Staalskibsassuranceforening Eidsiva (stiftet 1897), som flyttet fra Porsgrund til Sandefjord. Dette selskapet avviklet sin virksomhet gradvis fra 1920 til det ble nedlagt i 1925. Likevel var det fortsatt fem foreninger igjen i Porsgrund, nemlig Den gjensidige Forsikringsforening Jørd, Den gjensidige Skibsassuranceforening Reform, Den gjensidige Assuranceforening Odin, Den gjensidige   Dampskibs-assuranceforening Skjold og Den gjensidige Assuranceforening Værn. Også Arendal, Grimstad og Drammen var tradisjonsrike sjøfartsbyer med flere foreninger i hver by. Med et par unntak var alle disse foreningene forsvunnet ved utløpet av 2. verdenskrig. De var da enten nedlagt eller fusjonert inn i andre og etter hvert større foreninger (se Unitas og Bergens Skibs).

21.4. samme år ble A/S Tønsberg Sjøforsikringsselskap stiftet (se Tønsberg Sjø). Den allesteds nærværende ovennevnte Finn Bugge ble styreformann i selskapet. Dette selskapet ble nok ikke sett på som noen   konkurrent til Hvalfangernes, og det utviklet seg senere et tett samarbeid mellom disse to selskapene, blant annet felles adm. direktør fra 1930. Men Tønsberg Sjø var kanskje en konkurrent til Den Vestfoldske Skibsassuranceforening (stiftet 1857), hvor for øvrig konsul Chr. Monsen satt i direksjonen. Så her i Vestfold var det mange personer med flere hatter!

I driftsåret 1915-1916 var inntegnet 300 risikoer til en forsikringssum på inntil 21,6 mill. kr. og 550.000 kr. i premie.

De første forsøk med fangst utenfor territorialgrensene i sør startet. Dette var innledningen til den pelagiske hvalfangst, hvor hvalfangsten foregikk uten benyttelse av landstasjoner og med en ny type flytende kokerier.

Mesteparten av premien ble brukt til å kjøpe reassuranse, slik at risikoen dermed ble redusert mest mulig. For eksempel var bruttopremie i regnskapsåret 1922-1923 266.411 kr., men betalt reassuransepremie var 222.563 kr., slik at nettopremien bare ble 43.848 kr. Re- og koassuransen ble etter hvert dekket med 1/4 i Norge og ¾ i England.

I desember heiste en ekspedisjon utsendt av Christensen til Antarktis det norske flagget på Bouvetøya, og anneksjonen ble godkjent ved kgl. res. 23.1.1928. Han var på forhånd bemyndiget av Utenriksdeparte-mentet til å annektere uoppdaget land for Norge. Dermed hadde Norge og norsk hvalfangst skaffet seg territoriale rettigheter av største betydning for den fortsatte virksomhet i de sørlige farvann.

Etter denne sesongen opplevde foreningen ikke totalforlis, bortsett fra grunnet krig og da utenfor fangst-feltet.

Prydz overtok nå også etter adm. direktør Ole Wang i Tønsberg Sjø, som antagelig fortsatte i selskapet i en annen stilling eller ble flyttet over til Hvalfangernes.

Det ble opprettet avdelingskontor i Tønsberg med Ole Wang som kontorsjef. Hvor lenge er ikke kjent. Han overtok imidlertid som adm. direktør i Tønsberg Sjø igjen i løpet av krigen, og Prydz ble da styreformann.

Ved fredsslutningen hadde Norge ti pelagiske kokerier, hvorav ni hørte hjemme i Vestfold. Det følgende året, altså etter fredsslutningen, var igjen premien for oppadgående til 115.879 kr., mens provisjoner utgjorde hele 306.288 kr. Overskuddet på 280.000 kr. ble som vanlig benyttet til avsetninger.

Det ble utgitt en jubileumsbok i anledning jubileet.

Kanskje denne erkjennelsen var årsaken til at Tønsberg Sjø (siden 1962 under navnet Vestfold Forsikrings-selskap A/S) nå flyttet inn i kontorene til Hvalfangernes i Hvalfangstens Hus i Sandefjord. Organisasjonene   ble samordnet fra 1.5. Formelt var det fortsatt to selskap med forskjellige styreformenn og delvis forskjellige styremedlemmer, men med Bjarne Vangstein som adm. direktør i begge selskap. Noen år senere ble styrene i sin helhet identiske.

Bruttopremien hadde svingt til dels ganske sterkt de foregående årene. I dette året var den 865.000 kr., derav for egen regning bare 48.000 kr. Som vanlig ble litt over 400.000 kr. avsatt til premie- og   erstatningsreserve etter 20.000 kr. i fondsavsetning. Samme året hadde selskapet en bruttopremie på 2,540 mill. kr., hvorav det meste var indirekte forretning, men overskuddet var bare 27.000 kr. og null i utbytte til aksjonærene.

Selskapet var nå blitt et rent reassuranseselskap. Bruttopremien var 6,921 mill. kr., men bare 62.000 kr. var for egen regning. De neste årene økte bruttopremien helt opp til over 20 mill. kr. og egne fonds til over 10 mill. kr. I nesten like stor grad kan sies at Vestfold Forsikring også var blitt et reassuranseselskap. Det satt igjen med 653.000 kr. for egen regning etter en bruttopremie på 9,935 mill. kr., hvorav den indirekte premien utgjorde 7,694 mill. kr.  I dette selskapet holdt imidlertid premien seg først lavere og så bare litt høyere de neste årene.