DOVRE

DOVRE  

Bakgrunnen for stiftelsen av Dovre var sannsynligvis at Nordisk Ulykke i 1908 overdro sin portefølje i Danmark og Norge til det danske Sygdoms- og Ulykkesforsikringsselskabet Thor, som også hadde en pen portefølje i Norge. Arnesen kom visstnok ikke særlig godt overens med Thors direktør, og det endte med at Arnesen bestemte seg for å starte et nytt selskap for ulykkesforsikring i Norge. På forhånd var det nok avklart at Dovre skulle overta Thors norske portefølje på i alt 997 ulykkes- og sykeforsikringer som totalreassuranse. På dette tidspunkt var Sigyn (se dette) det eneste norske selskap med egen ulykkes- og sykeforsikringsportefølje.

Virksomheten startet opp 1.12. i baker Rolfsens gård i Øvre Slottsgt. 23 (senere Bøndernes Bank og senere igjen Fokus Bank). Der holdt også Arnesens øvrige virksomhet til.

Dovres premieinntekt var dette året ca. 96,5 mill. kr., derav for egen regning 44,0 mill. kr. Bokført egenkapital var 6,4 mill. kr. Resultatet ble bare 125.034 kr. og intet utbytte.

Forsikringsforbundet innkalte medlemsselskapene til møte lørdag 4.11. for å orientere om situasjonen. Der ble det satt ned en arbeidsgruppe i forbundets regi, også denne med Finn Fadum fra Storebrand som leder, men   supplert med Olav Sandbeck fra Norden og Thore S. Jordet fra Samvirke, for å gå nærmere i inn i de forsikringstekniske avsetningene i Dovre og se på de økonomiske konsekvensene av alternative måter å avvikle Dovre på. Dette engere utvalget arbeidet intenst gjennom helga og fungerte for så vidt som et   saksforberedende organ for Forsikringsforbundet. Forbundet hadde på dette tidspunkt en svært begrenset administrasjon. Både Forbundet og Forsikringsrådet virket relativt handlingslammet, og det ble reelt sett   Storebrand og Norden som i hovedsak dro lasset i næringens handtering av Dovresaken.

Selskapene møttes igjen på søndag ettermiddag, hvor det var relativt stor enighet om å beskytte forsikringstakerne mot Dovres fall, mens det var mer delte meninger når det gjaldt konkurs eller ikke. Vesta og noen mindre selskaper ønsket heller ikke å delta fullt ut i redningsaksjonen. Konfrontert med Storebrands verdivurderinger aksepterte imidlertid Dovres styreformann nå disse tallene og ga uttrykk for at han måtte gå i skifteretten mandag 6.11. dersom det ikke forelå en avklaring. Søndagen endte med enighet om å innkalle til medlemsmøte i Forbundet på mandag kveld. Her ble innstillingen fra arbeidsgruppen fremlagt med seks alternativer. Ren konkurs, akkord eller la Dovre leve videre ble ikke ansett som aktuelle alternativer og ble ikke utredet videre, men de økonomiske  onsekvensene av tre alternativer for konkurs med forskjellige nivåer for styrt eller delvis styrt avvikling ble beregnet og presentert.

Medlemsmøtet i Forsikringsforbundet 6.11. ga ikke noen allmenn tilslutning til total styrt avvikling, men man besluttet å gå inn for å holde Dovres forsikringstakere skadesløse. Dette var anslått å koste næringen 33   mill. kr. Ikke alle selskaper ga tilsagn om å dekke sin andel, men Livforeningen meddelte imidlertid at de kunne delta med inntil 4 mill. kr., da den anså at en eventuell Dovre-kollaps ville skade hele   forsikringsnæringens anseelse.

Det var svært mange innlånere til de mange underselskaper i S-gruppen, og regnegruppen i Forsikringsorbundet hadde derfor ansett at en akkord ville være tilnærmet umulig å få til. Men den 10.11. tok finansmegler og advokat Leon Bodd initiativ til et møte mellom de større finanskreditorene
for å få til en akkord, heriblant Samvirke og Gjensidige. Bodd selv hadde meglet mange innlån til S-gruppen, heriblant mange fra ideelle organisasjoner. Bodds akkordforslag gikk ut på at kreditorene under 250.000 kr. og alle ideelle organisasjoner skulle få fullt oppgjør, mens de større finanskreditorene skulle få 50 % uavhengig av hvilket selskap i S-gruppen som var skyldner. Dette forutsatte at Dovre frafalt sine fordringer på S-gruppen og friga til S-gruppens disposisjon de aktiva som hadde vært deponert i Dovre.  De   større innlånskreditorene frafalt på sin side ugjenkallelig Dovres solidaransvar i henhold til garantiene på gjeldsbrevene. Dermed ble oppnådd at Dovre og S-gruppen ble separert med hensyn til aktiva og passiva. Alle de   store kreditorene aksepterte dette, selv om Samvirkes styre i etterhånd   nektet å godkjenne sin adm. direktørs aksept av akkorden. Dette førte til en   senere runde i retten mellom Samvirke og boet i S-gruppen, hvoretter Samvirke   i et forlik i hoved-trekk aksepterte akkorden. Avviklingen av S-gruppen ble ledet av et kreditorutvalg med h.r.adv. Herman Otto Krefting som formann.

Akkordløsningen bedret Dovres situasjon med 19 mill. kr. i forhold til tidligere beregninger av styrt avvikling, og det ble foreslått at de seks største selskapene skulle ta på seg det økonomiske ansvaret for en finansiell avvikling av Dovre, mens hele næringen skulle delta i spleiselaget om å holde forsikringstakerne   skadesløse. Samvirke avslo å delta i den generelle avviklingen av Dovre og   Vesta inngikk en særavtale, mens Storebrand, Norden, Norges Brannkasse og   Gjensidige gikk sammen om denne avviklingen og skjøt inn et likviditetslån på   til sammen 5 mill. kr. Storebrand og Norden gikk i tillegg inn med enkelte   garantier. Næringen lovte også de fleste Dovre-ansatte jobb.

Dovre gikk altså ikke konkurs, men ble besluttet oppløst i ekstraordinær generalforsamling 23.11. Oppløsningen ble registret 8.12. Datterselskapet Arne ble også oppløst, men først året etter.

Dovre-saken og Norinvest var også en igangsetter for etablering av Harlem-komiteeen høsten 1978. Mandatet var å revidere hele forsikringslovgivningen. Dovre-saken fikk således indirekte stor betydning for den videre utvikling av forsikringsnæringen.