CHRISTIANIA SØ

CHRISTIANIA  SØ

Opprinnelig navn

Søforsikringsselskabet i Christiania

Stiftet

24.02.1847

Navneendring

Christiania Søforsikringsselskab

Dato

1890 (ikke form. besl.)

Navneendring

Forsikringsaksjeselskapet Christiania Sø og Poseidon

Dato

21.05.1964

Navneendring

Aksjeselskapet Christiania Sø og Poseidon

Dato

30.12.1977

Fusjonert inn i

A/S Custos

Dato

01.01.1979

Opphør

Som følge av fusjonen

Dato

31.12.1979

1847

Bergenske Søassuranceselskab var stiftet i 1845 som det første norske sjøforsikringsaksjesel-skap. Foreningen “Handelens Venner” i Christiania, som var en meget innflytelsesrik fore-ning av næringslivets fremste menn og sto omrent samtidig bak opprettelsen av bl. a. Norges første privatbank Christiania Bank & Kreditkasse og Storebrands konkurrent ”Lillebrand”,

mente derfor at det også var på tide med et tilsvarende forsikringsselskap i hovedstaden. Stiftelsesinnbydelse ble sent ut 10.12.1846, og stiftelsesmøtet fant sted 24.2.1847. Den tegnede aksjekapitalen på 200.000 spd. var fordelt på 2000 aksjer á 100 spd. og 167 aksjonærer. Medlemmer av “Handelens Venner” tegnet seg for nesten halvparten av aksjene, og lite ble plassert utenfor Christiania. Etter 2 år var 35 % av aksjekapitalen innbetalt – resten var garantert av aksjonærene gjennom de såkalte grunnfondsforskrivelser som det var vanlig å benytte når et selskap ikke straks trengte hele aksjekapitalen fullt innbetalt.

Til de 5 plassene i direksjonen valgte foreningen sine medlemmer med generalkonsul Hans Faye som ordfører. Handelsfullmektig Ole Erichsen var også blant de 5, men ble kort etter ansatt som bokholder og kasserer. Selv om han tok seg av de fleste oppgaver, var det direk-sjonens ordfører og viseordfører som var utpekt til og opptrådte som administrerende direk-tører. Disse fastsatte alle premier og underskrev helt fram til århundreskiftet egenhendig alle poliser!

De første 4 polisene ble tegnet allerede 11.3, til tross for at man ennå ikke hadde vedtatt sel-skapets vedtekter og sjøforsikringsplan. Man valgte å støtte seg i stor grad til Bergens-sel-ska pets opplegg, hvilket innebar at Hamburgerplanen av 1731 stort sett ble lagt til grunn og etter en tid planen av1847.

Kontoret var i Ole Erichsens gård i Dronningensgt. 20 i noen måneder inntil det flyttet til Prinsensgt. 11.

Forretningen svarte fullt ut til forventningene, idet det i løpet av 1847 ble tegnet 1086 poliser, og premieinntekten på 24.000 spd. lå nesten 30 % over Bergens-selskapet samme år.

Overskuddet var betydelig, og 10 % utbytte av innbetalt kapital ble utdelt. Slik fortsatte det med visse svingninger de neste årene, men bare 3 år med underskudd innen århundreskiftet.

1850

Grosserer Nicolay Heftye ble ny ordfører (styreformann) etter at Faye var trådt inn i Storebrands direksjon. Det var også andre utskiftninger i direksjonen de neste årene.

1852

Selskapet flyttet tilbake til Dronningensgt. 20.

Etter flere år med tilfredsstillende resultater var dette første år med underskudd.

1853

Da fjorårsregnskapet ble klart, ble ledelsen sterkt kritisert av aksjonærene som forlangte utskiftninger. Det ble unngått, bortsett fra at grosserer og konsul N. A. Andresen gikk inn som ny ordfører – en posisjon han innehadde i 24 år. Det ble iverksatt en rekke innstram-ninger i planen med bl. a. kraftig reduserte maksimaler, og for første gang ble en obligatorisk reassuranseavtale opprettet.

Flere nye sjøforsikringsaksjeselskaper ble etablert i begynnelsen av 1850-årene, bl. a. i Pors-grunn, Trondheim og Bergen – i tillegg til flere lokale gjensidige foreninger.

1858

Dronningensgt. 20 ble totalødelagt i den store Christiania-brannen, men heldigvis ble alle selskapets papirer og protokoller reddet. Midlertidige lokaler fant man i budets leilighet!

Ole Erichsen døde kort før brannen av lungebetennelse, og ble etterfulgt av Oluf W. L. Holler, som innehadde stillingen i ca. 2,5 år inntil han tiltrådte annen stilling.

1860

Kontoret flyttet lokaler i Prinsensgt. 5 – en etter brannen nyoppført gård tilhørende Store-brands kasserer (forretningsfører) Jørgen Gjerdrum.

1861

Johan Georg Henrichsen ble ansatt som ny forretningsfører og innehadde stillingen i 35 år helt til han trakk seg pga. sykdom i 1896. Men han levde helt til siste uke i 1907!

1862

Resultatene var gode i disse årene, men opprettelsen av enda flere selskap (Arendals Søfor-sikringsselskab i 1861 og Øger i Drammen 1862) økte konkurransen utenbys. Som et mottil-tak ble introduserten premierabatt på 6 % ved direkte tegning ved selskapets hovedkontor – det samme som agentprovisjonen. Andre selskap fulgte etter, og rabatten økte etter hvert til 10 %. Dette svekket naturlig nok premieinntekten, og ordningen ble opphevet i de fleste selskap i 1874.

1864

Fraktforsikring hadde etter 16 års forløp vist en gjennomsnittlig skadeprosent på 100 og tiltak ble satt inn – uten effekt. Mer drastisk var det at kaskoforsikringen ble avviklet pga. omtrent tilsvarende resultat. Den ble først tatt opp igjen 20 år senere. Forsikring av sjøfolks tøy ble opptatt som ny bransje, men heller ikke denne ble lønnsom.

1865

Tross de tilsynelatende dårlige resultater ble det for dette regnskapsåret utbetalt hele 17 % utbytte – og det samme gjentok seg for 1870 og 1871.

1869

Kontoret flyttet til Skippergt. 20. Et agentur ble opprettet i London, og de neste årene fulgte kom agenturer i Hull, Newcastle, Hamburg, Amsterdam, København og flere andre byer.

1870

Da selskapet ble etablert hadde Norge 16 dampskip – derav 6 på innsjøene. Nå var flåten øket til 13.000 tonn. Premiene lå om lag på halvparten av premien for tilsvarende seilskip.

1875

Etter både avvikling og nyetablering av selskaper var det nå i virksomhet 16 selskap til å dele det norske marked, samt et enda større antall utenlandske agenturer som hadde etablert seg de siste årene.

1877

Grosserer H. F. Løkke ble ny formann i direksjonen.

1881

Statshauptmand Harald Astrup overtok som formann i direksjonen. Selskapet anskaffet telefon. Skadeprosenten gikk opp i hele 110 %, og reservefondet måtte angripes.

1883

Selskapet kjøpte Prinsensgt. 6 for 62.500 kr. og flyttet dit det følgende år, men mesteparten av lokalene ble leid ut.

1885

Bedrede resultater i markedet førte til vedtak om igjen å tegne kasko.

1889

12 skandinaviske selskaper, hvorav 9 norske, opprettet et kaskoagentur for tegning i London: The United Marine Insurance Companies. Premiensatsene lå under de norske, og etter svake resultater og åpenbart dårlig kontroll med tegningen trakk Christiania Sø seg ut i 1892.

1890

Etter at selskapet i mange år og i mange sammenhenger – også på trykk – uoffisielt hadde kalt seg Christiania Søforsikringsselskab, ble det nå sørget for at dette navnet endelig ble of-fisielt. Det skjedde i forbindelse med nytrykk av aksjebrevene hvor man gikk over fra spesi-daler til kroner – 15 år etter at pengereformen trådte i kraft! De nye aksjebrevenes pålydende ble da 400 kr. tilsvarende de opprinnelige 100 spd. i 1847. Det ble heller ikke krevd inn ytterligere innbetaling ut over de opprinnelige 35 %, dvs. 280.000 kr.

1894

Dispasjør Konstantin Herlofson, som hadde vært bokholder i selskapet fra 1890, rykket opp som forretningsfører ved Henrichsens fratreden.

1897

Selskapet kjøpte også Dronningensgt. 20 for kr.85.000 – naboeiendommen til Prinsensgt. 6.

Ved 50-års jubiléet hadde selskapet 8 ansatte.

1899

Harald Hougen ble ansatt som forretningsfører – med tittel som adm.direktør fra 1900.

1901

“Christiania-tariffen” i kasko ble vedtatt med full tilslutning fra norske og utenlandske sel-skap. Hougen var en vesentlig pådriver arbeidet med denne tariffen, idet han også i sin tidligere stilling hadde arbeidet mot å utvikle en ny og tidsmessig kaskotariff.

Kasko var nå igjen blitt en vesentlig del av selskapets forretning.

1903

Forsikring av fritidsbåter ble opptatt.

Kaskoforretningen utgjorde nå 50 % av premieinntekten.

1911

Sjøassurandørenes Centralforening ble stiftet med Hougen som en viktig pådriver også i denne sak. Han ble foreningens første formann og formann i kaskoutvalget.

Aksjekapitalen ble utvidet fra 800.000 kr. til 1 mill. kr. med innbetaling kun av 35 % av økningen.

I vedtektene ble det åpnet for tegning av brannforsikring. Dette skjedde i forbindelse med et  innledet et samarbeide med de bergenske selskap Norsk Brandforsikringsselskab Vesta og Sjøforsikringselskabet Æolus og Christiania Almindelige Forsikringsselskap (Storebrand) i Christiania. Overenskomsten hadde først og fremst indirekte forretning for øye, men den la også grunnlag for at Vesta og Storebrand begynte å tegne sjø til fordel for Æolus og Christi-ania Sø, som på sin side tegnet sjø til fordel for Vesta og Storebrand. Æolus trakk seg ut i 1922 for å drive brann helt i egen regning. Hele avtalen opphørte i 1925, hvoretter Christi-ania Sø’s brannavdeling arbeidet selvstendig..

1912

Grosserer Andreas Lind ble ny styreformann.

1915

Innbetalt aksjekapital ble øket til 500.000 kr. (50 %) ved overføring fra fonds og tilsvarende frigivelse av grunnfondsforskrivelsene.

1916

For tegning av amerikansk forretning ble Scandinavian American Assurance Corporation dannet av 8 norske og 2 danske sjøforsikringsselskaper og med kontor i Kristiania. Det over-tok etter 1. verdenskrigs avlutning en betydelig portefølje i U.S.A. som da var blitt ledig. Omfanget ble utvidet til å omfatte brann i 1918, men sjøforretningen viste seg å være av så dårlig kvalitet at foretagendet ble avsluttet i 1920 og forretningen endelig avviklet i 1932 med tap.

Aksjekapitalen ble fordoblet fra 1 til 2 mill. kr. med innbetaling av 50 % av økningen.

1917

Gode tider etter at premieinntektene var 8-doblet siden århundreskiftet.

Innbetalt aksjekapital økte til 1,25 mill. kr. ved overføring fra fonds.

1921

Nedgangskonjunkturene etter de gode tidene under 1. verdenskrig førte til at selskapets regnskaper viste et tap på 750.000 kr. (og noe mindre i 1922 og 1925), men det var aldri noen krisesituasjon. Mange selskaper måtte innstille sin virksomhet – særlig de som var stiftet for å skumme fløten i 1916-1918.

Grosserer Fredrik Bruenech blir ny styreformann.

1927

Man bestemte at en aksjekapital på 1 mill. kr. fullt innbetalt var nok, derfor ble de resterende grunnfondsforskrivelser returnert til aksjonærene og 250. 000 kr. avsatt til reservefond.

1930

Christiania Almindelige Forsikrings-Aktieselskap (Storebrand) ervervet aksjemajoriteten i selskapet som ledd i å styrke sin sjøforretning. Samme år ble også Forsikrings-Aktieselska-pet Poseidon overtatt. Begge selskapene fortsatte med egen administrasjon, men i nært samarbeid med hverandre og morselskapet. Fordi adm. direktør Hougen samtidig døde, ble selskapets kontorsjef Michael Krohn ansatt som hans etterfølger. Storebrands adm. direktør Christian Hansson overtok som styreformann året etter.

1931

Selskapets to eiendommer ble solgt, og man flyttet til Storebrands gård i Prinsensgt. 11.

1933

Grosserer Sigurd Astrup blir ny styreformann.

1942

I betraktning av de vanskelige forhold som hersket under krigen, ble alle funksjonærene inn-vilget et rentefritt lån på 300 kr. pluss 100 kr. for hver forsørget person til dekning av innkjøp av ved og poteter som selskapet hadde skaffet tilveie.

1943

Storebrands adm. direktør Per M. Hansson (fra 1940) overtok som styreformann.

1945

Selskapet fikk felles adm. direktør (Krohn) med søsterselskapet Poseidon.

1947

Til 100-årsjubileet fikk alle et gratiale på 1 månedslønn pluss 20 % for hvert tjenesteår, maksimalt 6 måneders gasje.

1950

Storebrands sjødirektør Bjarne Ødegaard overtok etter Krohn som adm. direktør i Christiania Sø og i Poseidon, og hadde dermed samlet all ”sjømakt” i sin hånd.

1952

Som ledd i ytterligere samordning av søsterselskapene fikk de felles reassuranseavdeling og felles styre.

1955

Brutto premieinntekt var16 mill. kr. Aksjekapitalen økes til 3 mill. kr.

1957

Bjarne Ødegaard ble pensjonert og etterfulgt av h.r.advokat Hans Chr. Bugge som adm. direktør – naturligvis også i Poseidon.

1960

Ny kapitaløkning til 5 mill. kr.

1964

På generalforsamling 21.5 ble det vedtatt å innfusjonere Poseidon, som deretter ble oppløst, og Christiania Søforsikringsselskab endrer navn til Forsikringsaksjeselskapet Christiania Sø og Poseidon (populært kalt “Chripos”). Samlet brutto premieinntekt var nå 50 mill. kr., og aksjekapitalen økte til 10 mill. kr.

1975

Ved Bugges pensjonering fra 1.7 ble leder for Storebrands sjøforsikringsvirksomhet John Ødegaard ny adm. direktør. Hensikten var klar: Den lenge ventede samordning skulle nå gjennomføres slik denne var besluttet på generalforsamlingen 30.5. Sjøforretning skulle deretter bare tegnes i Storebrand, og tidligere tegnet direkte norsk forretning ble derfor over-ført til Storebrand. Chripos fortsatte bare med mottatt reassuranse, som også ble administrert av Storebrand.

De siste årene var det stort sett bare skipsfinansiering (lån og garantier) og –investeringer (kommandittselskap og lignende) som hadde stått på dagsorden på styremøtene. Selskapet hadde altså totalt forandret karakter siden sammenslutningen i 1964.

1976

Den pensjonerte adm. direktør Gustav Aarestrup overtok etter Per M. Hansson som styre-formann, og den nye adm. direktør i Storebrand Jannik Lindbæk rykket inn i styret.

1977

På ekstraordinær generalforsamling 30.12 ble det vedtatt å avvikle all forsikringsvirksomhet, og selskapet fortsatte deretter som et rent skipsfinansierings- og investeringsselskap. Navnet ble i denne forbindelse endret til Aksjeselskapet Christiania Sø og Poseidon.

1978

På ekstraordinær generalforsamling 7.11 i finansieringsselskapet A/S Custos ble det vedtatt å overta Chripos med virkning fra 1.1.79.

1979

A/S Custos endret 19.4 navn til det mer passende navn A/S Poseidon.

1985

A/S POseidon ble solgt til Platou Investment med vrij\kning fra 1.1.

Tekst forfattet av

Reidar Lundh

Dato

          2006

Oppdatert av

Dag Wold

Dato

18.03.2008

Redaksjonen avsluttet

Dato

Oppdatert av

Dato