BERGENS SKIBS

BERGENS SKIBS

I likhet med de andre gjensidige foreningene adopterte den nye Bergens-foreningen vedtektene og hele forsikringsopplegget til Den Første Norske Skibsassuranceforening (stiftet 1837 under navnet Langesundsfjordens Skibs-assuranceforening). I 1854 ble Agders Assuranceforening stiftet i Grimstad (se Agder). Seilskipsflåten var grunnlaget for de tidlige assuranseforeningene, men etter hvert kom dampskip for fullt. Det ble da som regel stiftet egne foreninger for disse på grunn av ulike risikoforhold. I 1879 ble derfor i Grimstad også stiftet Den Gjensidige Dampskibs-Assuranceforening Nora og bare noen få måneder etter kom Bergens Dampskibs-Assuranceforening Det var da bare 80 dampskip i Bergen, og 48 av dem var forsikret i den eksisterende assuranseforeningen. Men Bergens Damp hadde allerede fra første stund en ambisjon om å være landsdekkende. Den første adm. direktør i foreningen var Peter Michael Blytt.

Dampskipsflåten på Østlandet vokste sterkt frem mot 1. verdenskrig, og Vidar gjorde etter hvert Bergens Damp rangen stridig som landets største forening. De fleste gamle foreningene hadde også begynt å forsikre dampskip, men noen opprettet også egne nye foreninger for dampskip med nye navn som for eksempel Odin og Skjold – begge stiftet i 1897 i Porsgrunn. I 1900 var det i alt 11 foreninger som kaskoassurerte dampskip. Samlet forsikringssum var 112 mill. kr., og av dette var 39 mill. kr. forsikret i Bergen, derav 25,7 mill. kr. i Bergens Damp og 13,3 mill. kr. i Bergens Assuranceforening.

Veksten i skipsfartsnæringen på Østlandet og særlig i Kristiania-området førte til at foreningen Nora flyttet fra Grimstad til Kristiania 1900, og Første Norske flyttet fra Porsgrunn til Kristiania i 1916. Vidar i Drammen fulgte også etter, men først i 1930. Første Norske var for øvrig da blitt innfusjonert i Vidar i 1922. I Bergens-foreningene stoppet veksten opp, og Bergens Damp stabiliserte seg rundt 25 mill. kr. i forsikringssum. I 1914 hadde Bergens Damp 27,9 mill. kr. i inntegnet forsikringssum og Bergens Assurance 21,3 mill. kr.. Begge foreningene i Bergen var nå passert i størrelse av både Vidar og Nora.

Kaskoforsikringen dekket bare krigsrisiko inntil første anløp i trygg havn etter krigens utbrudd. Det måtte derfor settes i gang ekstraordinære tiltak ved utbruddet av 1. verdenskrig. 21.8. ble vedtatt en lov i Stortinget om tvungent medlemskap for rederiene i den for dette formålet nyopprettede Krigsforsikringen for Norske Skib. Staten deltok ikke økonomisk, men sto som garantist sammen med kaskoassurandørene i oppstartfasen. Det viste seg imidlertid ofte vanskelig å bevise om et skip var krigsforlist eller ikke, og det førte til mange stridigheter mellom Krigsforsikringen og kaskoassurandørene, som til dels endte med rettssaker.

Forsikringsverdien steg kraftig under krigen, men den norske flåten ble halvert i volum på grunn av krigshavarier. Etter krigen fulgte en etterkrigsboom med mange nybygginger, og i 1921 var flåten gjenreist til førkrigsnivå. Mens bidragende forsikringssummer totalt i 1914 utgjorde 185 mill. kr., var de i 1921 steget til 517 mill. kr., herav var 128 mill. kr. avdekket i Vidar, 81 mill. kr. i Bergens Damp og 57 mill. kr. i Bergens Assuranceforening. Andelen av tonnasjen til de gjensidige foreningene falt imidlertid fra 45 % i 1914 til 24 % i 1921, og andelen fortsatte å falle i årene fremover. Ifølge Forsikringsrådets beretninger var det i 1920 100 av i alt 116 skadeforsikringsselskaper som overtok sjøforsikringsrisiko.

Spørsmålet om en sammenslåing av de to foreningene ble derfor til slutt reist i Bergens Rederiforening, og en komité som ble nedsatt fremmet høsten 1936 et forslag om sammenslåing. På ekstraordinære generalforsamlinger i begge foreninger 28.9. ble dette vedtatt. Sammenslutningen skulle skje ved at Bergens Assurance trådte i likvidasjon og ble fra 1.1.1937 slått sammen med Bergens Damp, som overtok den andre foreningens aktiva og passiva. I denne monografien anses derfor den nye foreningen som en videreføring av Bergens Damp, selv om Bergens Assurance var et eldre selskap. Dannevig i Bergens Damp ble adm. direktør i den fusjonerte foreningen, som på ekstraordinær generalforsamling 17.12. fikk navnet Bergens Skibsassuranseforening Gjensidig.

De premier som eksisterte i London-markedet etter krigen var så lave at det ikke var mulig for foreningene å fortsette med egen premietariff, derfor ble Londonratene brukt som forskuddspremie. Men de økonomiske resultatene var svake, og det måtte innkalles tillegg til premien. Bergen Skibs hadde bedre resultater enn i resten av landet og slapp innkalling i 1946, men måtte innkalle 30 % i 1947. Fra 1948 ble premien i London-markedet kraftig hevet, og utover på 1950-tallet ble det isteden mulig å gi rederne rabatter. Fra 1953 gjenopptok de norske selskapene premienotering for kasko og kaskointeresseforsikring for norske skip i utenriksfart. Fra 1956 baserte de seg imidlertid på laveste rate satt av enten Cefors Storkaskokomité, Londonmarkedet eller The American Hull Insurance Syndicate.

Dannevig hadde sittet i 25 år som adm. direktør i Bergens Damp og 23 år i Bergens Skibs. Nå gikk han av i en alder av 73 år og ble avløst av tidligere viseadm. direktør Erik Ørvig.

I Årboka ble skrivemåten av navnet endret til at ordet Gjensidig nå ble skrevet med små typer under selskapsnavnet. Om dette virkelig var en bevisst navneendring vites ikke.

Foreningen GDK fra mellomkrigstiden, som i 1938 hadde skiftet navn til GSK (Gjensidige Skipsassuranseselskapers Komité), var et aktivt samarbeidsorgan. I 1977 ble spørsmålet om å slå de fire eksisterende foreningene sammen til en forening tatt opp i GSK. Ørvig i Bergen Skibs var da imot, og det var ikke stor støtte i de andre foreningene heller. I 1984 la

imidlertid den nye direktøren i Bergen Skibs, John Wiik, frem en markedsstrategiplan i GSK som pekte på tre muligheter for foreningene i fremtiden: Enten en fusjon, eventuelt et forpliktende samarbeid med en felles konsernledelse eller et utvidet samarbeid innenfor GSK. Bergens Skibs var nok i favør av det siste, og det ble også konklusjonen. Unitas arbeidet imidlertid likevel på sin kant videre med fusjonsalternativet, og fra 1.1.1986 gikk Unitas sammen med Skibsassuranceforeningen Arendal og Christiania. 10 år senere overtok også Unitas porteføljen til Christiansands Skibsassuranceforening.

Fra 1985 ble også Krigsforsikringen medlem av GSK. Det dukket også opp nye aktører i det norske sjøforsikringsmarkedet, og det ble tatt kontakt både fra Cefor og GSK om et nærmere samarbeid. Dette resulterte i at Gjensidige Norsk Skadeforsikring sluttet seg til Cefor, mens Norges Brannkasse (i 1986 omdøpt til UNI Forsikring – gjensidig skadeforsikringsselskap) ble assosiert medlem av GSK i 1985. Samvirke sluttet seg til GSK i 1986. I 1989 sluttet også P&I-selskapene Gard og Skuld seg til GSK. Dessuten ble Sveriges Ångfartygs Assurans Förening igjen tatt opp som assosiert medlem etter å ha vært ute en del år.

Året før hadde GSK og Cefor også sluttet seg sammen, slik at norsk sjøforsikring nå hadde en felles organisasjon. Cefor utviklet seg mer og mer i nordisk retning, og i 2008 ble det tatt endelig skritt til formelt å gjøre om Cefor til en nordisk organisasjon. Fra 5.3.2009 endret organisasjonen navn til The Nordic Association of Marine Insurers (Cefor).

Overføringen i 2000 av Ifs sjøportefølje til managementselskapet Gard Services under Gard-paraplyen hadde også medvirket til å viske ut deler av skillelinjen mellom privat og gjensidig sjøforsikring. I 2004 ble If-porteføljen overtatt av det Bermuda-registrerte aksjeselskapet Gard Marine & Energy Ltd (se Gard).

Cefor, GSK og Rederiforbundet hadde i realiteten overtatt mye av arbeidet med revisjon av den norske sjøforsikringsplanen, og etter sammenslutningen av GSK og Cefor trakk Det Norske Veritas seg fra det videre arbeid og overførte rettighetene til sjøforsikringsplanen til Cefor i oktober 2001. Cefor etablerte en fast revisjonskomite, som senere har gjort en rekke endringer i planen og har endt opp med treårige revisjoner. I 2010 ble imidlertid de nordiske rederorganisasjonene og Cefor enig om å lage en ny nordisk sjøforsikringsplan gjeldende fra 2013 basert på 2010-versjonen av den norske 1996-planen.