|
NORGES BRANNKASSE |
|||||
| Opprinnelig navn | Den Almindelige Brand-Forsikrings-Anstalt | Stiftet | 18.08.1767 | ||
| Navneendring | Den Almindelige Brandforsikrings-Indretning for Bygninger | Dato | xx.xx.1815 | ||
| Navneendring | Norges Brandkasse | Dato | 21.06.1912 | ||
| Navneendring | Norges Brannkasse | Dato | xx.xx.1938 | ||
| Navneendring | UNI Forsikring, gjensidig skadeforsikringsselskap | Dato | 01.01.1987 | ||
| Videreført som | UNI Skadeforsikring A/S | Dato | 30.11.1990 | ||
| Fusjonert med | Storebrand Skadeforsikring A/S | Dato | 22.03.1991 | ||
| Navneendring | UNI Storebrand Skadeforsikring A/S | Dato | 22.03.1991 | ||
| Status | Opphørt som følge av fusjonen | ||||
| 1731 | Etter den store København-brannen i 1728 innså myndighetene betydningen av en ordning med forsikring av eiendommene i byen med tanke først og fremst på finansiering av gjenoppbygningen av de nedbrente hus, for nye branner måtte forventes i den tett bebyggede byen. Tre år senere ble det så konfirmert en lov om brannforsikring i København. | ||||
| 1753 | Loven av 1731 ble modell for en tilsvarende lov for Christiania. Etter forslag fra de 12 eligerte menn – det faste borgerutvalg i byens administrasjon – ble Christianiæ Byes Brand Assurance Casse opprettet ved kgl. konfirmasjon 24.12. av Fredrik 5. som en selvstendig privat ordning for frivillig forsikring av bygninger i Christiania og deler av forstedene. Den første polisen ble tegnet 18.1.1755, og kassen eksisterte til og med 1827 da den ble oppløst, men avviklingen varte helt til etter 1860. | ||||
| 1767 | Etter at de danske byer i 1761 gjennom kongelig lovbeslutning hadde fått en egen brannforsikringslov, kom turen til Norge i 1767. Da undertegnet Christian 7. 18.8. på Friderichsberg Slot den tilsvarende ”Brand-Forsikkrings-anordning I Særdeleshed for Kiøbstæderne i Norge”. Denne gikk i korthet ut på at alle private og offentlige bygninger i kjøpsteder – unntatt forsikrede bygninger i Christiania i den eksisterende kassen fra 1753 – etter inntrådt brannskade måtte delta forholdsmessig i erstatning til skadelidte. Også eiere av spesielle bygninger i landdistriktene (jernverk, sagbruk og lignende) ble gitt adgang til å forsikre disse i ordningen. Selve ordningen tilsvarte prinsippene for gjensidig forsikring og var de første årene basert på etterutligning (repartisjon). Dette viste seg å være en meget tungvindt og tidkrevende måte å hjelpe de skadelidte på. Årlig kontingent ble derfor innført i 1786, og fonds kunne dermed bygges opp i år uten brannskader.Brannforsikringsanordningen ble administrert fra Commerce-Kollegiet i København i samme kontor som den danske ordningen ble styrt. Kontoret ble betegnet som ”Den Almindelige Brand-Forsikrings-Anstalt” og hadde fra starten og i lang tid framover bare en ansatt.Samme dag underskrev også kongen ”Forordning, Angaaende Brand-Væsenet for Kiøbstæderne i Norge” som ga bestemmelser om oppbygning av og utrustning for det lokale brannvesen i byene, som tidligere hadde hatt svært varierende kvalitet. Naturlig nok tok det lang tid før bestemmelsene i forordningen ble gjennomført fullt ut etter hensikten. | ||||
| 1779 | Bygningsforsikring ble gjort tvungen også i Christiania. Det innebar at de bygninger som ikke var forsikret i den private kassen, måtte forsikres i den offentlige ordning. Men fortsatt var det frivillighet for landbygninger, det vil si byhus på landet | ||||
| 1814 | Etter adskillelsen fra Danmark ble den norske delen av Forsikrings-Anstalten overført til Christiania og fra 30.11. underlagt Finansdepartementet under betegnelsen ”Den Almindelige Brandforsikrings-Indretning for Bygninger”. | ||||
| 1819 | Fra 13.3.1819 ble forsikringsvirksomheten lagt til et eget Brandforsikringskontor under departementet og ledet av Ambrosius Flor Hofgaard. Kontoret var forutsatt ledet av en byråsjef, men dette ble ikke formelt gjennomført før fra 1839. Det øvrige personalet besto av to skrivere og fra samme høst en kasserer som samtidig var bokholder og kasserer i Den almindelige Enkekasse. | ||||
| 1821 | Etter forslag fra Finansdepartementet ble det besluttet at brannkontingenten for bygninger på landet skulle være halvparten av den i byene på grunn av den ulike brannrisiko. | ||||
| 1838 | Stortinget hadde allerede i 1821 framsatt forslag om opprettelse av en forsikringsinstans for løsøre, men etter gjentatte forslag og komiteinnstillinger i 1839 og 1841 kom det ikke noe videre ut av dette. I mellomtiden var det første norske private forsikringsselskapet for innbo og løsøre blitt stiftet i Bergen. Det het Det Norske Brandassurance-Selskap paa Varer og Effecter og eksisterte til 1900 da det ble overtatt av Forsikrings-Aktieselskabet Vesta i samme by. I 1847 ble så to tilsvarende aksjeselskaper stiftet i Christiania – det ene gikk inn etter bybrannen i 1858 mens det andre levde videre og tok senere sitt da allerede populære navn Storebrand som det formelle. Senere fulgte flere aksjeselskaper i byene, og disse tok etter hvert opp forsikring av ulike bygningstyper uten å konkurrere direkte med den offentlige forsikrings-anstalten eller brannkassene på landsbygda før ca. 1915. | ||||
| 1839 | Fra 1.1.1819 Peter Eger (1807-1895) formelt konstituert som byråsjef og deretter utnevnt. | ||||
| 1845 | Etter omfattende forarbeid og høring ble en ny ”Lov angående den Almindelige Brandforsikrings-Indretning for Bygninger” sanksjonert 19.8. – 78 år etter den da fortsatt gjeldende lov – og trådte i kraft 1.1.1847 – etter at en omfattende omtaksering av den forsikrede bygningsmassen var foretatt. På dette tidspunkt var betegnelsen Brandkassen ennå ikke slått igjennom blant folk flest, som gjerne benyttet Brandinnretningen, og innenfor administrasjonen i departementet ble Brandkontoret benyttet. Betegnelsen Brandkasse ble først og fremst benyttet om de lokale brannkommisjoners små kasser i byene, men særlig som betegnelse på de gjensidige brannkassene som etter hvert dukket opp i landdistriktene. Videre i denne monografien brukes likevel betegnelsen Brandkontoret fram til 1912 og deretter Brannkassen uavhengig av det formelt korrekte navn på ordningen eller selskapet.De viktigste endringene i den nye loven i forhold til opprinnelige anordning var den detaljerte premietariffen og tilsynelatende opphevelsen av forsikringsplikten for bygninger i byene. Imidlertid fikk sistnevnte liten betydning, fordi en annen lovbestemmelse sa at offentlige og halvoffentlige midler bare kunne lånes ut mot pant i fast eiendom når eiendommen var forsikret i Brandkontoret. En annen forandring var at offentlig oppnevnte tjenestemenn skulle forestå takstforretningene, og dette ble da i landdistriktene bestyrt av lensmannen. Det er bakgrunnen for at lensmennene i 1918 ble Brannkassens lokale provisjonslønnede representanter ved takstforretninger. Endelig skal nevnes den viktige todeling av Brannkontoret i en Kjøpstadsavdeling og en Landavdeling uten innbyrdes økonomisk ansvar. Dette ble gjort for å imøtegå kritikken fra landdistriktene om at de betalte altfor høy kontingent for den brannrisiko de selv var utsatt for i forhold til huseierne i byene og således subsidierte disse. Denne todelingen ble opphevet i den nye Brannkasse-loven i 1912. | ||||
| 1846 | Bestyrelsen av Brandkontoret ble overført til det da nyopprettede Departementet for det Indre. Da flyttet det inn i en nyoppført bygning langs den nye slottsveien, som senere ble døpt Carl Johans Gade. Noen år deretter flyttet Brandkontoret til samme gate nr. 19. | ||||
| 1858 | Ved Egers fratreden ble han erstattet av Thomas Cathico Bang (1827-1902). | ||||
| 1866 | Av de mange store bybrannene før 1900 skal spesielt nevnes: Drammens-brannen i 1866 som medførte at Brandkontoret av forsikringstagerne måtte innkreve ekstra syv ganger årlig kontingent for å klare å utrede erstatningene. | ||||
| 1872 | Lederstillingen i Brandkontoret ble i 1867 omgjort til ekspedisjonssjef, og Bang fikk følgelig denne tittel, men all korrespondanse ble fortsatt undertegnet av statsråden. Bang fratrådte i 1871 for å bli borgermester i Drammen fra 1872. Som etterfølger ble utnevnt Ludvig E. Barfoed (1820-1878), men han døde allerede i 1878. | ||||
| 1876 – 1878 | 1876: De norske brannforsikringsselskapene og de mange utenlandske selskapene som var representert ved generalagenter stiftet Den norske Brand-Tarifforening etter flere års drøftelser. Hensikten var hovedsaklig å oppnå felles tariffer og vilkår for å få slutt på det som av de ledende selskapene ble karakterisert som en ødeleggende konkurranse. Foreningen omfattet fra starten 7 norske selskap og 16 utenlandske. Det styrende organ var Assurancekomiteen, som besto av tre personer valgt fra medlemselskapene. Som et offentlig administrativt organ kunne Brandkontoret selvsagt ikke delta i denne foreningen, og var dessuten ikke aktør i aksjeselskapenes hovedmarked løsøre og bare i liten grad i industribygninger o.l. ****** 1878: |
||||
| 1885-1894 | Indredepartementet ble omdannet, og Brandkontoret ble fra 1.9.85 overført til Arbeidsdepartementet, som holdt til i Victoria Terrasse 7, og flyttet dit.Ved kgl. resolusjon av 15.4.1893 ble Brandkontoret utskilt fra statsforvaltningen og fremsto fra nyttår 1894 som et særskilt, offentlig forsikringsselskap i henhold til loven fra 1845, men formelt lagt under interessentenes, dvs. forsikringstagernes, kontroll ved at Brandkontoret fra nå av ble ledet av et representantskap på 36 medlemmer valgt av og blant forsikringstagerne og et direksjon på fem. Til Landavdelingen ble valgt en representant fra hvert amt og til Byavdelingen en representant fra hver av 16 bygrupper, bortsett fra bygruppen Kristiania/Kongsvinger, som fikk tre representanter. Karl Olsen ble den selvskrevne adm. direktør (utnevnt i statsråd 13.6.) og medlem av direksjonen sammen med fire medlemmer – kalt direktører – valgt blant interessentene. Han beholdt likevel sin uoppsigelige embetsmannsstatus. Bernt J. Gjerdrum Hygen ble ansatt i den nyopprettede kontorsjefsstillingen under Olsen. Han var formann i den kgl. kommisjonen for Brannkassen nedsatt i 1897 (Hygen-kommisjonen, se 1912) og forfatter av kommisjonens utredning, som ble levert i 1901. | ||||
| 1895 | Det var liten konkurranse mellom de gjensidige selskapene og aksjeselskapene på området for alminnelig bygningsforsikring. Stort sett tegnet aksjeselskapene ikke bygningsforsikring og særlig ikke i byene, som var Brannkassens opprinnelige enemerker. Fordelingen av den gjensidige bygningsforsikringen på landet var dette året: Bygdekassene 197 mill. kr., Akershus Brandkasse 138 mill. kr. og Norges Brandkasse 370 mill. kr. i forsikringssum. | ||||
| 1900 | Brannkassen flyttet fra sine kontorer i Victoria Terrasse til i sitt nybygg i Wergelandsveien 1 like ved Slottsparken i Oslo. Tomtentil den nye bygningen ble kjøpt i 1896 for 63.000 kr. Selve bygningen kostet 276.100 kr. å oppføre. | ||||
| 1904 | Ålesund ble 23.1. rammet av en ødeleggende brann med omtrent 800 nedbrente bygninger og samlede brannskader på 9,5 mill. kr. Det ble besluttet at en stor del av tapene måtte dekkes gjennom etterutligning av kontingent fordelt over 10 halvårlige terminer, men det viste seg at innkreving av de tre siste terminer kunne avlyses.Landavdelingen hadde hatt økonomiske problemer i mange år og hadde blant annet måttet forhøye sin gjennomsnittskontingent fra 1,29 promille i 1890 til 1,44 promille i 1900, og ekstraordinær kontingent ble utskrevet både i 1899 og i de tre årene 1904-1906. | ||||
| 1911 | Olsen var fortsatt Brandkontorets adm. direktør og direksjonsmedlem. Direksjonen besto ellers av fungerende formann lensmann M. A. Halvorsen (repr. for Landavdelingen), ingeniør A. Amundsen, (repr. for fabriksrisiko), fhv. statsråd Hans Fosnæs (valgt av Stortinget) og bankbestyrer M. Velo (repr. for Kjøpstadsavdelingen).Kjøpstadsavdelingens forsikringssum var dette året 1.097,5 mill., kontingent 2.625.721 kr. og skader 1.197.000 kr. Landavdelingens tilsvarende tall var 517,3 mill. kr., 709.108 kr. og 880.000 kr. Byavdelingens reservefond var 8,6 mill. kr., mens Landavdelingen hadde en underbalanse på 0,6 mill. kr. Disse tallene viser tydelig det misforhold som eksisterte mellom land og by, til tross for de mange store bybrannene. Det var åpenbart at kontingenten i Landavdelingen var for lav, men konkurransen med de lokale brannkassene gjorde premieøkning vanskelig. Et annet problem var at mange eiendommer i byene var forsikret i Landavdelingen og eiendommer på landet i Byavdelingen. | ||||
| 1913 | Det hadde lenge vært behov for å revidere den gamle loven fra 1845, og et arbeid i denne hensikt hadde pågått siden 1897 da en kgl. kommisjon (Hygen-kommisjonen) ble nedsatt i denne hensikt. I den nye ”Lov om Norges Brandkasse” av 21.6.1912 ble det allerede vanlige benyttede navnet Norges Brandkasse stadfestet som det offisielle, og ellers fulgte en rekke endringer av stor betydning for modernisering av virksomheten. Brannkassen kan deretter i nærmere 80 år betegnes som et offentlig forsikringsselskap styrt gjennom en egen lov, men grunnet på gjensidighet. Loven trådte i kraft fra 1.1.1913. Den tok konsekvensene av problemet med ulikheten i Kjøpstads- og Land- avdelingenes økonomi og slo disse sammen til en Bygningsavdeling. I den forbindelse fastslo loven at den del av Kjøpstadsavdelingens overskudd som ikke gikk med til å dekke Landavdelingens underskudd, skulle avsettes til et fond. Halvparten av rentene av dette skulle anvendes til fremme av slukningsvesenet og ildsikring – det såkalte ildsikringsfondet – og den andre halvdel skulle enten legges til fondet eller benyttes som den første halvpart. Fondet fikk stor betydning for brannsikringsarbeidet rundt i landet. En annen viktig endring var at det ble åpnet for å tegne løsøreforsikring. En av de mange mindre endringer i den nye loven var at det kunne søkes om dispensasjon fra plikten til å bygge opp igjen en eiendom på samme tomt etter brann. En slik gjenoppbyggelsesplikt hadde ikke forsikringstagerne i de private selskapene. | ||||
| 1914 | Direksjonen benyttet seg av muligheten til å opprette en Løsøreavdeling, og Magnus Due-Ødegaard i Forsikringsselskapet Norge A/S ble fra 1.2.1914 ansatt som leder av avdelingen med tittel kontorsjef. Olsen var fortsatt adm. direktør og leder av Bygningsavdelingen som ble ansett som den viktigste og tyngste. Den nye Løsøreavdelingen trådte i virksomhet fra 1.1.1915. Brannkassens inntreden på de tradisjonelle aksjeselskapenes enemerker førte fra deres side til åpen kamp mot den nye innretning både i skrift og ved premienedsettelser samtidig som de selv etablerte bygningsavdelinger for å ta opp konkurransen med Brannkassen på dennes hjemmebane. Det tidligere relativt gode forholdet mellom aksjeselskapene og Brannkassen opphørte for en tid i kjølvannet av denne nye situasjonen. | ||||
| 1916 | En annen grunn til det dårlige forholdet var at Brannkassen hittil bare hadde hatt adgang til å tegne eller forhøye bygningsforsikring ved forhåndstakst, og det skapte problemer i en periode med sterk prisstigning, fordi takstapparatet ikke maktet å holde tritt med takseringen for alle de forsikringstagernes som ønsker ny takst. For å bøte på dette ble det i 1916 åpnet adgang til å forhøye forsikringer i tariffselskapene, forutsatt tillatelse fra Brannkassen, og slik tillatelse ble derfor gitt etter avtale mellom Brannkassen og tariffselskapene. Dette benyttet tariffselskapene seg naturligvis av til å forsøke å overføre hele forsikringen til seg. Ved endring i Brannkasseloven i 1918 fikk endelig Brannkassen selv anledning til å tegne og forhøye uten forhåndstakst. Et annet stridspunkt var at eiendom som var belånt i offentlig eller halvoffentlig (f. eks. sparebanker) institusjon måtte være forsikret i Brannkassen. Denne forskjellsbehandling ble betraktet som diskriminerende av aksjeselskapene, og den ble da også opphevet etter få år. | ||||
| 1918 | Olsen ble i en alder av 78 år meddelt avskjed i nåde fra 31.5. og ble etterfulgt av fhv. statsadvokat Adolf T. Pedersen (1863-1927). Han var medlem i Brannkassens representantskap fra 1906 og på ansettelses-tidspunktet formann i direksjonen. | ||||
| 1920 | I etterkant av blant annet rasulykken i Skjåk i 1913 ble det gjennom en vedtektsendring åpnet for å tegne en tilleggsdekning til brannforsikringen for dekning av skader forårsaket av flom, skred, oversvømmelser og lignende, dvs. i realiteten en naturskadeforsikring.Reassuranse ble for første gang innført i Brannkassen da Løsøreavdeling inngikk avtaler om slik avdekning i 1914. Bygningsavdelingen fulgte etter i 1920 etter at de store bybrannene i Bergen og i Molde i 1916 hadde slukt nesten hele Brannkassens reservefond. Man innså da at det ikke var tilstrekkelig å basere seg på reservefond og eventuelt etterutligning, men at reassuranse var nødvendig. I første omgang ble det derfor inngått en katastrofekontrakt (overskadedekning), og senere ble forretning trygget ved omfattende reasuranseordninger. | ||||
| 1927 | Adolf Pedersen døde og ble etterfulgt av kontorsjef fra 1919 (konst. fra 1911) August Nielsen. Johannes Fosser etterfulgte da Nielsen som kontorsjef. | ||||
| 1929 | Nielsen døde allerede 5.1. dette året og ble etterfulgt av Worm Darre Hirsch-Jenssen (1870-1945) etter en langvarlig prosess med flere avstemninger i representantskapet. Han var ansatt som overingeniør i Trondhjems ingeniørvesen og hadde vært statsråd i Arbeidsdepartementet i Lykkes regjering 1926-1928. Hans tekniske bakgrunn kombinert med kjennskap til Brannkassen gjennom sin statsrådstid ble avgjørende i forhold til de interne søkernes administrative fortrinn (kontorsjef Fosser var en av søkerne). | ||||
| 1930 | En ny Lov om forsikringsavtaler ble vedtatt 6.6. Av denne fremgikk det at den skulle komme til anvendelse på forsikringsavtaler som sluttes med private forsikringsinnretninger eller med Norges Brandkasse. | ||||
| 1931 | En ny Brannkasse-lov ble vedtatt 12.6. hovedsakelig for å tilpasses Forsikringsavtaleloven. Som tidligere måtte en hver endring av betydning fremmes som lovsak i Stortinget så sant ikke endringen kunne gjennomføres som vedtektsendring ved kgl. resolusjon. Denne omstendelige prosedyren medvirket til at Brannkassen ofte kom på etterskudd i forhold til tariffselskapene, som hadde et mye smidigere system for endringer gjennom sine ulike bransjetarifforeninger.Betegnelsen direksjon ble erstattet med det mer moderne styre. | ||||
| 1938 | På slutten av 1930-tallet ble skrivemåten av navnet modernisert i henhold til rettskrivningen av 1938. | ||||
| 1940 | Det hadde i lengre tid vært et ønske spesielt fra forsikringstagere om å åpne for adgang til utvide forsikringstilbudet ut over det som hittil inngikk i brannforsikringen. Dette krevde en lovendring, som ble sanksjonert i 1939, slik at slike utvidelser kunne gjennomføres gjennom vedtektsendring. I 1940 ble så nye bransjene vannledningsskade-, glass-, avbrudds- og innbruddstyveriforsikring samt ansvarsforsikring for huseiere innført. Tariffene for disse bransjene kunne i motsetning til branntariffen bestemmes av styret med hjemmel i den nye loven.En påbygning på to etasjer av kontorbygningen i Wergelandsv. 1 ble fullført.Thorolf Bronn etterfulgte Due-Ødegaard som Løsøreavdelingens leder fra 1.4. | ||||
| 1941 | Brannkassen innførte fullverdiforsikring som det første selskap i Norden. | ||||
| 1942 | Brannkassens status som offentlig selskap førte til at NS-mannen Birger Meidell ble adm. direktør fra 1.1. Han hadde vært statsråd i Quislings første regjering. Også de lovlig valgte medlemmer av representantskap og styre ble avsatt og nye oppnevnt. Ny styreformann ble Alf L. Whist, som i tiden før, under og like etter 1. verdenskrig hadde vært sentral i norsk forsikringsvesen, men endte sin karriere ved den store konkursen i ”sitt” selskap A/S Norske Lloyd. Som følge av den rettslige behandlingen av denne ble han dømt for misligheter. Han unnslapp til Frankrike, men kom tilbake på slutten av 1930-tallet og gikk etter den tyske okkupasjonen inn i NS (se mer om ham under Andvake og Norske Alliance). Driftsmessig ble denne maktutøvelse uten nevneverdig betydning så lenge krigen varte. | ||||
| 1943 | Bygnings- og Løsøreavdelingen ble slått sammen til en regnskapsmessig enhet, men fortsatt med to administrative avdelinger som stort sett fungerte uavhengig av hverandre fram til 1956. | ||||
| 1945 | Meidell måtte selvsagt fratre ved krigens slutt, men Darre Hirsch-Jenssen kom ikke tilbake, fordi han døde like før freden inntrådte. I stedet ble V. Winther-Hjelm ansatt som adm. direktør. Han hadde fungert som kontorsjef under Fossers langvarige sykdom under mesteparten krigen. Han døde allerede i 1947. | ||||
| 1948 | Alf Løge tiltrådte 1.10. som adm. direktør etter Winther-Hjelm | ||||
| 1954 | James Maroni ble ny adm. direktør etter Løge. Han haddevært kontorsjef siden krigens slutt. Kontorsjeftittelen ble i 1946 erstattet med vicedirektør.En lovendring overførte også fastsettelse av branntariffer til styret fra tidligere å ha måttet benytte kgl. resolusjon. Helt fram til da var altså branntariffen formelt en regjeringsoppgave!Maskin- og maskinavbruddsforsikring ble tatt opp, mens derimot et forslag om å ta opp flere bransjer, blant annet motorvogn, var verken adm. direktør, styre eller representantskap interessert i. | ||||
| 1957 | Statens branninspeksjon ble lagt il Brannkassen, men ble i 1972 utskilt som egen institusjon.Kombinerte forsikringer ble innført. | ||||
| 1960 | Brannkassen kjøpte i 1950 Holbergsgt. 27 – nabogården til Wergelandsv. 1 og flyttet noen av sine kontorer dit, men resten forble utleid til butikker og kontorer. Etter å ha ervervet naboeiendommene Wergelandsv. 3a (krigsskadet) og 3b noen år senere, ble disse nå revet og byggingen av en 9. etasjers kontorblokk ble fullført i 1960 med innflytting 13.2.1961. Det nye bygget medførte også betydelige endringer i den eksisterende kontorbygningen. | ||||
| 1961 | En rekke lovendringer ble vedtatt, blant annet ordningen med fastsettelse av vedtekter ved kgl. resolusjon. Som nye bransjer kom motorvogn-, transport- og ulykkesforsikring og dessuten atomskadeforsikring som Brannkassen allerede hadde vært engasjert i siden starten av Norsk Atomforsikringspool. De ennå manglende bransjetilbud kom i løpet av det neste tiåret. | ||||
| 1964 | Som ledd i satsningen på bilforsikring ble Ole Hope hentet inn fra A/S Polaris Assurance-selskap. På dette tidspunktet hadde det lille Bodø-baserte Thule Gjensidige Trygdelag (se dette) store økonomiske problemer. Thule tok kontakt med Brannkassen, som jo var nykommer i motorvognbransjen og generelt dårlig utbygd i Nord-Norge, med sikte på å få til en løsning på sine problemer. Samtalene førte til en avtale om at Thules aktiva og passiva skulle ”opptas” i Brannkassen, hvilket innebar at Thule ble innfusjonert i Brannkassen med virkning fra 1.1.1965. | ||||
| 1970 | Etter mønster av Storebrand og Vesta ønsket Brannkassen seg en livsforsikringspartner og inngikk derfor en samarbeidsavtale med Livsforsikringsselskapet Gjensidige (se Gjensidige Liv), som i 1968 hadde fusjonert med det mindre Livsforsikringsselskapet Glitne (se dette). | ||||
| 1974 | Den i 1969 nedsatte Brannkassekomiteen fremla sin innstilling 13.11.1970. Den førte til fremleggelse av Ot.prp nr. 57 (1972-1973), og Lov om Norges Brannkasse – gjensidig skadeforsikringsselskap ble sanksjonert 8.6. Dermed ble Brannkassen fra 1.1.1974 omgjort til et nesten ordinært gjensidig selskap underlagt Forsikringsrådets kontroll, bortsett fra en avvikende sammensetning av generalforsamlingen. Denne skulle ikke bestå av de fremmøtte forsikringstagerne, men i stedet av 6 medlemmer oppnevnt av Kongen og 38 medlemmer valgt av fylkestingene og erstattet da samtidig representantskapet, som var et normalt organ i gjensidige selskap. Styreformann ble lagdommer Odvar Berrefjord. Maroni fortsatte som adm. direktør med Ole Hope som viseadm. direktør.Innkjøringen av det nye edb-baserte polisesystemet NORPOL ble gjennomført.Brutto premieinntekt dette året var 266,216 mill. kr., derav 220,069 mill. kr. for egen regning, og nettooverskuddet ble 8,183 mill. kr. Dette var litt høyere en Samtrygd, som først året etter fusjonerte med Norsk Bilforsikring Gjensidig (NBG), men klart høyere enn Norden Skadeforsikring A/S. Derimot hadde både Storebrand og Forsikringsaktieselskapet Vesta nesten dobbelt så høy premie (ekskl. indirekte premie). Premie- og erstatningsreserver i Brannkassen utgjorde 161,610 mill. kr. | ||||
| 1975 | Brannkassen hadde siden 1970 ført samtaler med Samtrygd, Norsk Skadeforsikring Gjensidig (se dette) om et nærmere samarbeid eller fusjon. Dette ble offentlig kjent, og Forsikringsaktieselskapet Samvirke (se Samvirke Skade) ble også brakt inn i diskusjonen etter et initiativ fra kommunalminister Nordli, som så for seg ett stort folkestyrt gjensidig skadeforsikringsselskap. Etter at det på denne måten var gått politikk i saken, trakk Samtrygd seg ut av videre samtaler. Som en følge av den oppståtte situasjonen trakk også Gjensidige Liv seg fra samarbeidsavtalen med Brannkassen og innledet deretter i stedet drøftelser med Samtrygd som resulterte i en avtale i 1974 og de tidligere bestrebelser på å få til en avtale med Forenede Liv ble avsluttet. Brannkassens påtenkte fusjon med Samvirke ble kjørt helt til avstemning i Brannkassens representantskap, hvor det manglet en stemme på kvalifisert flertall i 1975. De fylkestingsvalgte representantene var stort sett valgt ut fra politisk tilhørighet. | ||||
| 1976 | Brannkassen fortsatte sin søken etter en livpartner, og blant de få gjenværende kandidatene lyktes det å få en avtale med det nynorskspråklige lille Livtrygdelaget Andvake L/L (se dette). Det uttrykte formålet intet mindre enn ”var å skape en varig, sterk og effektiv organisasjon som skulle markedsføre alle typer forsikringer og gi best mulig service til alle grupper forsikringstagere. Samarbeidet skulle først begynne på markedsføringssiden, men meningen var å gå inn for en vidtgående samordning av sine organisasjoner innenfor rammen av det lovgivningen ga anledning til”.Etter en lov- og vedtektsendring ble bedriftsforsamling innført med første møte 23.8. Også styre-representasjon for de ansatte ble innført med 2 av 8 plasser.Avløsningen av lensmennene som Brannkassens representanter var i 1973 besluttet gjennomført over en 3-årsperiode fra 1.1.1974. Ved utgangen av denne var det i alt 220 ansatt heldags branntakstbestyrere fordelt på 136 kontorer. | ||||
| 1977 | Ole Hope overtok 1.3. som adm. direktør etter Maroni ved hans pensjonering ved fylte 70 år, og Helge Kvamme ble viseadm. direktør.Brutto premieinntekt var 641,529 mill. kr., derav over 90 % direkte premie. Premie for egen regning var 566,010 mill. kr. Premieveksten fra året før var på over 30 %. Overskuddet ble på ca. 11 mill. kr., som ble tilført Fond for skadeforebyggende arbeid, Disposisjonsfond og Reservefond. Sistnevnte var nå kommet opp i 120 mill. kr. Forvaltningskapitalen var 725,692 mill. kr. | ||||
| 1982 | Det nye hovedkontoret i Wergelandsveien 1 var ferdig til innflytting i mars. De tidligere eiendommene Holbergsgt. 25 og 27 var da blitt revet og inkludert i dette. Også det sammenhengende Wergelandsv. 3 var blitt ombygget og modernisert.9.6. ble det bekjentgjort at A/S Storebrand-gruppen og Nordengruppen A/S ville gå sammen til A/S Storebrand-Norden-gruppen (konstituert 4.11.) med regnskapsmessig virkning fra 1.1. samme år. Dette skapte en ubalanse innen aksjeselskapene i Skadeforsikringsselskapenes Tarifforening (SKAFOR) som endte med at Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S (se dette) trakk seg ut og startet en aggressiv konkurranse med premiereduksjoner. Dette førte til at SKAFOR ble oppløst.I kjølvannet av denne strukturendringen arbeidet Brannkassen med å inngå en samarbeidsavtale med Livsforsikringsselskapet Gjensidige og Norsk Kollektiv Pensjonskasse A/S (se NKP) i Bergen. Gjensidige Liv trakk seg imidlertid fra forhandlingene på grunn av den spesielle organisasjonsformen til NKP og fordi Vesta-gruppen hadde aksjemajoriteten i dette selskapet. Imidlertid ble en samtale som avslørte de pågående forhandlingene, overhørt på flyet fra Bergen av en representant for Norske Folk A/S (se dette). Egentlig hadde Norske Folk ved gjensidiggjøringen i 1979 akseptert at selskapet ikke kunne inngå samarbeidsavtale med noe annet selskap før 10 år var gått, men situasjonen etter SKAFORS oppløsning ble brukt som argument for at denne klausulen måtte kjennes ugyldig. På dette grunnlaget ble det bare fire dager etter Gjensidige Livs retrett tatt kontakt med Brannkassen med sikte på å forpurre avtalen med NKP for selv å overta rollen som livpartner for Brannkassen. Dette lyktes og allerede 15.11. vedtok Brannkassens styre å inngå en samarbeidsavtale med Norske Folk. 15.1. 1983 var denne fremforhandlet og ble utpenslet mer i detalj i løpet av året. | ||||
| 1983 | Det lille Forsikringsselskapet Østlandet Gjensidig (stiftet 1924, se dette) med hovedkontor på Hamar hadde en tid hatt økonomiske problemer. Hovedsakelig var det selskapets dominerende bilforsikringsportefølje som var årsaken til disse. Selskapets styre tok derfor kontakt med Brannkassen med håp om å bli hjulpet ut av denne situasjonen. Etter forhandlinger ut over våren ble det 1.7. oppnådd enighet om at Østlandet skulle fusjoneres inn i Brannkassen med tilbakevirkende kraft fra årsskiftet. Også Østlandets datterselskap Østlandske Autokredittforsikring fulgte med på lasset og ble i 1987 innfusjonert i det da 1/3 eide Norsk Kausjon Forsikringsaksjeselskap (se dette og nedenfor). | ||||
| 1984 | Fra 1.1. fremsto de to gjensidige samarbeidspartnerne som en enhet under navnet UNI Forsikring. Selskapenes organisasjon var integrert med samme ledelse i begge selskap, men med bibehold av de formelle selskapsnavn inntil videre. Ekstraordinær generalforsamling i Brannkassen og representantskapet i Norske Folk valgte så identiske styrer i de to selskapene. Styreformann ble Norske Folks tidligere styreformann Edgar Johannesen, mens tidligere styreformann i Brannkassens styre Ingvar Sæther ble valgt til viseformann. Omvendt ble så Brannkassens Ole Hope konsernsjef og adm. direktør, og Thorleif Borge fra Norske Folk ble viseadm. direktør og stedfortreder for Hope. Selskapene hadde separate general-forsamlinger, mens bedriftsforsamlingen i Brannkassen og representantskapet i Norske Folk møtte samlet og fikk også representanter for de ansatte. Etter nødvendige lov- og vedtektsendringer ble medlemmene i representantskapet og bedriftsforsamlingen identiske, slik at de to organenes møter deretter ble holdt samtidig. Antall styremedlemmer ble redusert fra 12 til 9, og fra 1988 ble generalforsamlingsmøtene også avholdt som felles møte.UNI-selskapene inngikk et omfattende samarbeid med Kreditkassen. I tillegg til overtagelse av 50 % av aksjene i K-Fond (omdøpt til UNI K-Fond) og 2/7 av aksjene i K-Venture (i 1985), overtok UNI 50 % av aksjene i Kreditkassens finansieringsselskap Lefac (Norsk Leasing og Factoring A/S), som var landets tredje største. Kreditkassen, UNI og Lefac overtok senere også hver sin tredjedel av Kreditkassens kredittforsikringsselskap Norsk Kausjon A/S og samordnet sin virksomhet innen kredittforsikring og garantivirksomhet ved porteføljeoverføring til ”nye” Norsk Kausjon. Fra 1.1.1986 ble så Det Norske Forsikringsaktieselskap Heimdal – også eid av Kreditkassen – fusjonert inn i Norsk Kausjon. Lefac overdro i 1988 sin aksjepost til hver av de andre eierne, som dermed ble sittende med 50 % hver. Kreditkassen overtok UNI-selskapenes eierandeler i UNI K-Fond og K-Venture. | ||||
| 1985 | Ny felles regionrådsordning ble innført fra 1.7. etter vedtak på de ordinære generalfor-samlinger samme vår. Den var bygget på Norske Folks tidligere ordning. Det ble opprettet i alt 14 geografisk oppdelte regionråd med minimum 10 valgte representanter for lokale forsikringstagere (personlige og foretakskunder) samt de fylkestingsvalgte representantene i Brannkassens generalforsamling. Regionrådene var ment på mange måter å være generalforsamlingenes forlengede arm ved å gi tilbakemeldinger til selskapene på deres virksomhet. | ||||
| 1986 | Etter å ha kommet inn i omtrent samme uføre som Østlandet, ble Drosjeforsikringen, gjensidig, (se dette) overtatt av UNI Skade og fusjonert inn i dette med regnskapsmessig virkning tilbake fra 1.1.I april begynte Nordben Life & Pension Insurance Co. Ltd. sin virksomhet på Guernsey. Det var eid sammen med et dansk, et finsk og et svensk selskap. | ||||
| 1987 | Fra nyttår tok de to samarbeidende selskapene et nytt skritt ved å endre sine navn til de nesten identiske UNI Forsikring, gjensidig skadeforsikringsselskap og UNI Forsikring, gjensidig livsforsikringsselskap. Lovendring var nødvendig for Brannkassens vedkommende.I denne monografien benyttes heretter navnene UNI Skade og UNI Liv fram til 1990.Skadeforsikringsselskapet PLUS A/S og Livsforsikringsselskapet PLUS A/S startet sin virksomhet fra nyåret. De ble stiftet året før og fikk da konsesjon. Hensikten med selskapene var å kunne betjene spesielle nisjer i markedet – først og fremst privatmannsmarkedet – og uavhengig av de etablerte salgskanaler i UNI Forsikring. Selskapenes resultater ble konsolidert i UNI Skade og UNI Liv, men selskapene forsøkte likevel å distansere seg fra morselskapene ved å ha kontorer i Tullinsgt. 6 og ha Ørnulf Brendeford som egen adm. direktør. Selskapene ble aldri noen suksess og ble nedlagt i 1993 etter å ha overført sine porteføljer de ordinære skade- og livsforsikringsselskapene i UNI Storebrand A/S.Ole Hope rykket opp til styreleder og Thorleif Borge etterfulgte ham som konsernsjef og adm. direktør med seks viseadm. direktører – en for hver av de fire divisjonene samt divisjonstjenester og konsernstab.I løpet av året ble påbyggingen av Ruseløkkv. 26 fullført slik at hovedkontoret til UNI Skade nå var samlet og lokalisert sammen med UNI Liv.Resultatet for UNI Skade var: Premie for egen regning 2,485 mrd. kr. og resultat til forsikringstagernes sikkerhetskapital m.v. (overskudd) 192 mill. kr. UNI Liv hadde bokførte premier på 2,167 mrd. kr. (men 60 % høyere finansinntekter) og resultat til fremtidige tilleggsydelser m.v. (overskudd) på 1,926 mrd. kr. Premietallene var godt over 60 % høyere enn fem år tidligere, og livresultatet ble nesten det dobbelte – kun skaderesultatet fulgte ikke denne trenden med bare 15 % økning. | ||||
| 1988 | UNI Skade tilbød seg å overta Forsikringsaktieselskapet Vesta (se dette), som var den da kriserammede Vesta-gruppens skadeforsikringsselskap. Av hensyn til konkurransesituasjonen i det norske markedet ville ikke myndighetene gi konsesjon til UNI Skade, som sammen med UNI Liv ved årets slutt eide 12,9 % av Vesta-gruppen. I stedet ga myndighetene året etter konsesjon til svenske Skandia som eier av Vestas skadeselskap og et par andre selskaper innen skadeområdet. Derimot fikk UNI Skade med virkning fra 1.1.1989 kjøpe datterselskapet Polaris Assuranse A/S (se Polaris-Norske Sjø) og endret dette selskapets navn til UNI-Polaris Forsikrings A/S. Som følge av Vestas problemer fikk både det Vesta-eide Livsforsikringsselskapet Hygea og NKP (hvor Vesta var majoritetseier) nye eiere, og de to selskapene ble fusjonert til Vital Forsikring A/S fra 1.1.1990.UNI Livs andel i Lefac ble solgt til UNI Skade, som dermed ble sittende med 50 %-andelen alene. Hver av de to selskapene måtte bokføre et tap på 137,4 mill. kr.UNI Skades andel i Piper Alpha-skaden i Nordsjøen beløp seg til 40 mill. USD brutto og 10 mill. USD etter reassuranse.UNI Skade overtok 50 % av Inkassoservice A/S med Kreditkassen som eier av den andre halvparten. Det skiftet året etter navn til Consent A/S. | ||||
| 1989 | På grunnlag av Harlem-komiteens innstilling ble ny Lov om Forsikringsvirksomhet i 1988 vedtatt til erstatning for den gamle loven av 1911 og trådte i kraft fra 25.8.1989. Også en ny Lov om Finans-institusjoner og Lov om Forsikringsavtaler ble vedtatt i 1989. Alle disse lovene gjaldt også for de to UNI-selskapene.Etter innstilling fra en komité nedsatt i 1988 besluttet UNI-selskapenes generalforsamlinger 24.4.1989 at de to gjensidige selskapene skulle omdannes til aksjeselskapene UNI Skade-forsikring A/S og UNI Livsforsikring A/S, som så skulle eies av et nystiftet holdingselskap UNI Forsikring A/S. Dette skulle fra starten eies 100 % av en stiftelse, men kunne senere trekke inn andre aksjonærer. Begrunnelsen for omdannelsen til aksjeselskaper var å sette selskapene bedre i stand til å møte de nye kravene fra myndighetene til egenkapitaldekning og for å få økt valgfrihet og tilpasningsmulighet til samarbeid med andre selskaper i inn- og utland. Søknad om konsesjon ble sendt 4.7. Myndighetene ønsket å se behandlingen av den i sammenheng med en planlagt stortingsmelding om strukturpolitikk i finanssektoren og hadde synspunkter på forsikringstagernes eierskap i de nye aksjeselskapene. Det kom derfor ikke noen klar reaksjon på søknaden i denne omgang.Uavhengig av omdanningsforslaget ble den norske forsikringsvirksomheten i de to divisjonene Bedrift og Privat samlet i divisjonen Norsk Forsikring, som omfattet både skade- og livsforsikring. Antall regioner i denne divisjonen ble redusert fra 10 til 6.Styreformann Ole Hope døde uventet 5.8. og ble erstattet av Kåre Moe. | ||||
| 1990 | Etter forhandlinger ukjent for alle unntatt de involverte i prosessen avtalte ledelsen i det foreslåtte holdingselskapet UNI Forsikring A/S å fusjonere med det tilsvarende holdingselskapet Storebrand A/S. De to konsernene utfylte hverandre godt: UNI’s livsforsikringsselskap hadde en meget stor kollektivportefølje, mens Storebrand Liv var ledende i individualforsikringer, men i skadeforsikring var Storebrand Forsikring store i bedriftsegmentet, mens UNI’s skadeforsikringsselskap hadde sin styrke i privatmarkedet. I tillegg hadde Storbrand en betydelig olje-, sjø og reassuranseportefølje. En intensjonsavtale om fusjon ble offentliggjort 6.6. Forutsetningen var at de to UNI-selskapene fullførte omdanningsprosessen til aksjeselskaper underlagt det planlagte holdingselskapet og dessuten at myndighetene ga godkjenning for en fusjon mellom de to konsernene.Samtidig ble det innad i UNI-selskapene arbeidet videre i en egen Eierselskapskomité under konsernsjef Borges ledelse med en revidert løsning for hvordan forsikringstagerne i UNI-selskapene skulle sikres sine verdier i de to gjensidige selskapene ved omdannelsen til aksjeselskaper, slik myndighetene krevde. Innstillingen fra komiteen ble levert 1.8. og justert konsesjonssøknad sendt 27.8. I begynnelsen av august ble også fusjonsavtalen mellom de to holdingselskapene vedtatt av styrene i UNI Forsikring A/S – under omdanning – og Storebrand A/S og konsesjonssøknad sendt. Konsesjon for den selskapsrettslige omdannel-sen ble endelig gitt i desember og for fusjonen med Storebrand 25.1.1991.Holdingselskapet UNI Forsikring A/S ble stiftet 30.10. da det ble klart at konsesjonen fra Finans-departementet for omdannelsen ville komme. UNI Skadeforsikring A/S og UNI Livsforsikring A/S ble også stiftet samme dag, og porteføljene og aktiva og passiva fra de gjensidige selskapene ble etter hvert overført til disse to, og de gjensidige selskapene opphørte. Svein R. Hagen og Thorstein Øverland ble for en stakket stund adm. direktører i de to nye aksjeselskapene. Dermed var omdanningen fra gjensidige selskaper til aksjeselskaper fullført og fusjonsprosessen kunne begynne. Et element i denne var at den spesielle Lov om UNI Forsikring – gjensidig skadeforsikringsselskap (tidl. Lov om Norges Brannkasse) måtte oppheves.Fusjonsprosessen startet med at de to holdingselskapene UNI Forsikring A/S og Storebrand A/S i de respektive selskapers generalforsamlinger 27.12. ble besluttet fusjonert. Bytteforholdet mellom konsernene var 60:40 i Storebrands favør, og Storebrand ble derfor av tekniske grunner fastsatt som det overtakende konsern. Samtidig opphørte UNI Forsikring A/S etter mindre enn to måneders eksistens. Det nye konsernets navn ble UNI Storebrand A/S.I ekstraordinær generalforsamling 18.12. i Storebrand ble det valgt nytt representantskap for det nye fusjonerte holdingselskapet. Dette valgte så nytt styre. Styreformann ble den tidligere konsernsjefen i UNI Forsikring Thorleif Borge, og konsernsjef ble Storebrands tidligere konernsjef Jan Erik Langangen. Som adm. direktører i de tre operative selskapene ble ansatt Bjørn Kristoffersen (UNI Storebrand Skadeforsikring A/S) fra Storebrand, Thorstein Øverland (UNI Storebrand Livsforsikring A/S) fra UNI Livsforsikring og Lloyd Briggs (UNI Storebrand International Insurance A/S) fra Storebrand. Det fjerde hjul på vogna var UNI Storebrand Fondsforvaltning (ikke et selskap) med Ludvig Sandnes fra tilsvarende stilling i UNI-selskapene som adm. direktør. Dessuten ble Konsernfunksjoner underlagt konserndirektør Jarle-Erik Sandvik fra UNI-selskapene. | ||||
| 1991 | Fusjonsavtalen mellom de to kontraherende skadeforsikringsaksjeselskapene ble undertegnet av styrene 5.3. Storebrand Forsikring ble også her overtakende selskap. I de to selskapenes generalforsamlingsmøter 22.3. ble så fusjonen og de nye vedtektene for UNI Storebrand Skadeforsikring A/S vedtatt. Fusjonen skulle gjennomføres ved at UNI Skadeforsikring A/S overførte hele sin virksomhet og samtlige eiendeler og gjeld til Storebrand Forsikring A/S og deretter ble avviklet og oppløst. Aksjekapitalen i det fusjonerte selskapet ble 1.324.900.100 kr. med pålydende 100 kr. pr. aksje. Den var i sin helhet eid av konsernspissen UNI Storebrand A/S. På samme måte og datoer ble fusjonen mellom Storebrand Livsforsikring A/S og UNI Livsforsikring A/S (tidl. Norske Folk, se dette) gjennomført, men med sistnevnte selskap som overtakende. Regnskapsmessig ble disse to fusjonene gitt tilbakevirkende kraft fra 1.1., men Kredittilsynet samtykte i at regnskapene for 1990 for UNI-selskapene kunne settes opp som om de hadde vært aksjeselskaper hele året. Etter avholdte generalforsamlinger for å behandle regnskapene for 1990 ble UNI Skadeforsikring A/S og Storebrand Livsforsikring A/S oppløst. Da hadde Brannkassen i realiteten eksistert i litt over 223 år under litt ulike navn og selskapsformer.Det nye konsernets aksjekapital pr. 1.1.1991 var 1.331.333.340 kr. Forsikringstagerne i det tidligere gjensidige skadeforsikringsselskapet (oppr. Norges Brannkasse) videreførte sitt eierskap gjennom Stiftelsen UNI, som ble tildelt 28 % av konsernets aksjekapital og ble dermed største aksjonær. De som hadde vært forsikringstagerne (ca. 180.000) i det gjensidige livselskapet (oppr. Norske Folk) ble tildelt i alt 12 %, som kunne tas ut enten i form av aksjer eller kontanter. Ca. 118.000 – dvs. de fleste – valgte aksjer. Samlet forvaltningskapital i konsernet var 85,667 mrd. kr. og antall årsverk 4.773. | ||||
| Tekst utarbeidet av | Dag Wold | Dato | 03.04.2013 | ||
| Gjennomgått av | Thore S. Jordet og Reidar Lundh | Dato | 15.05.2013 | ||
Kilder:
K. Lorange: Forsikringsvesenets historie i Norge inntil 1814 (1935)
Egil Mørk: Christianiæ Byes Assurance Casse 1753-1850 (1998)
K. Færden: Forsikringsvesenets historie i Norge 1814-1914 (1967)
Oscar Albert Johnsen: Norges Brannkasse 1767-1942 ( 1. bind. 1942, 2. bind. 1956)
Otto Galtung: Lovgivningen om Norges Brannkasse 1767-1973 (1987)
Egil Mørk: Milepæler – UNI Storebrand 1767-1992/1993 2. utgave (1993)
Protokoller, årsberetninger og div. dokumenter (Storebrands historiske arkiv)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretninger til Forsikringsrådet (div. år)
