CHRISTIANIA SØ |
|||||
Opprinnelig navn | Søforsikringsselskabet i Christiania | Stiftet | 24.02.1847 | ||
Navneendring | Christiania Søforsikringsselskab (ikke formelt vedtak) | Dato | xx.xx.1890 | ||
Fusjonert med | Forsikrings-Aktieselskapet Poseidon | Dato | 21.05.1964 | ||
Navneendring | Forsikringsaksjeselskapet Christiania Sø og Poseidon | Dato | 21.05.1964 | ||
Navneendring | Aksjeselskapet Christiania Sø og Poseidon | Dato | 30.12.1977 | ||
Fusjonert inn i | A/S Custos | Dato | 01.01.1979 | ||
Opphør | Som følge av fusjonen | Dato | |||
1847 | I løpet av 1830-1850-årene ble opprettet de første gjensidige assuranseforeninger av redere langs kysten og i Christiania-fjorden. Tidligst ute var Langesundsfjordens Skibs-Assurance-Forening (stiftet 1837) – senere kjent som Den Første Norske Assuranceforening. I kjølvannet av disse ble det etter hvert også stiftet sjøforsikringsaksjeselskaper. Bortsett fra et par tidligere og kortvarige selskap, var Det Bergenske Søassuranceselskab (stiftet 1845) det første norske i denne kategorien som viste seg levedyktig over tid. Foreningen Handelens Venner i Christiania, som var en meget innflytelsesrik forening av næringslivets fremste menn, mente derfor at det også var på tide med et sjøforsikringsaksjeselskap i hovedstaden. Stiftelsesinnbydelse ble sent ut 10.12.1846, og stiftelsesmøtet fant sted 24.2.1847. Den tegnede aksjekapitalen på 200.000 Spd. var fordelt på 2000 aksjer á 100 Spd. og 167 aksjonærer. Medlemmer av Handelens Venner tegnet seg for nesten halvparten av aksjene, og lite av aksjekapitalen ble plassert utenfor Christiania. Etter 2 år var 35 % innbetalt – resten var garantert av aksjonærene gjennom de såkalte grunnfondsforskrivelser, som det var vanlig å benytte når et selskap ikke straks trengte hele aksjekapitalen fullt innbetalt.
Til de fem plassene i direksjonen valgte Handelens Venner sine medlemmer og med generalkonsul Hans Faye som ordfører. Handelsfullmektig Ole Erichsen var også blant de fem, men ble kort etter ansatt som bokholder og kasserer. Selv om han tok seg av de fleste oppgaver, var det direksjonens ordfører og viseordfører som var utpekt til og opptrådte som administrerende direktører. Disse fastsatte alle premier og underskrev helt fram til århundreskiftet egenhendig alle poliser!
De første fire polisene ble tegnet allerede 11.3., til tross for at man ennå ikke hadde vedtatt selskapets vedtekter og sjøforsikringsplan. Man valgte å støtte seg i stor grad til Bergens-selskapets opplegg, hvilket innebar at Hamburger-planen av 1731 stort sett ble lagt til grunn og etter en tid planen av1847. Selskapet forsikret fra starten kasko og frakt. Selskapets kontor var i Ole Erichsens gård i Dronningensgt. 20 i noen måneder inntil det flyttet til Prinsensgt. 11.
Forretningen svarte fullt ut til forventningene, idet det i løpet av 1847 ble tegnet hele 1086 poliser, og premieinntekten på 24.000 Spd. lå nesten 30 % over Bergens-selskapet samme år. Overskuddet var betydelig, og 10 % utbytte av innbetalt kapital ble utdelt. Slik fortsatte det med visse svingninger de neste årene, og bare tre år med underskudd innen århundreskiftet.
Samme gruppering sto også bak opprettelsen av blant annet Norges første privatbank Christiania Bank & Kreditkasse og Storebrands konkurrent ”Lillebrand” senere i 1847, mens initiativtagerne til opprettelsen 4.5.1847 av Christiania almindelige Brand-Forsikrings-selskab for Varer og Effecter – det senere Storebrand – representerte en annen gruppering. |
||||
1850 | Grosserer Nicolay Heftye ble ny ordfører (styreformann) etter at Faye var trådt inn i Storebrands direksjon. Det var også andre utskiftninger i direksjonen de neste årene. | ||||
1852 | Selskapet flyttet tilbake til Dronningensgt. 20.
Etter flere år med tilfredsstillende resultater var dette det første år uten overskudd. Kasko utgjorde nå bare en fjerdedel av hva forsikringssummen hadde vært i de første årene, og selskapets premieinntekter var fallende. |
||||
1853 | Da fjorårsregnskapet ble klart, ble ledelsen sterkt kritisert av aksjonærene som forlangte utskiftninger. Det ble unngått, bortsett fra at grosserer og konsul N. A. Andresen gikk inn som ny ordfører – en posisjon han innehadde i 24 år. Det ble iverksatt en rekke innstramninger i planen med blant annet kraftig reduserte maksimaler, og for første gang ble en obligatorisk reassuranseavtale opprettet. Men da regnskapet for 1853 ga grunnlag for 8 ½ % utbytte, stilnet kritikken. | ||||
1858 | Dronningensgt. 20 ble totalødelagt i den store Christiania-brannen dette året, men heldigvis ble alle selskapets papirer og protokoller reddet. Midlertidige lokaler fant man i budets leilighet!
Ole Erichsen døde kort før brannen av lungebetennelse, og ble etterfulgt av Oluf W. L. Holler, som innehadde stillingen i ca. 2,5 år inntil han tiltrådte annen stilling. |
||||
1860 | Kontoret flyttet til lokaler i Prinsensgt. 5 – en etter brannen nyoppført gård tilhørende Store-brands kasserer (forretningsfører) Jørgen Gjerdrum. | ||||
1861 | Johan Georg Henrichsen ble ansatt som ny forretningsfører og innehadde stillingen i 35 år helt til han trakk seg på grunn av sykdom i 1896. Men han levde helt til siste uke i 1907! | ||||
1862 | Resultatene var gode i disse årene, men opprettelsen av flere selskap i årene frem til 1862, blant annet i Arendal, Porsgrund, Skien og Drammen, økte konkurransen utenbys. Som et mottiltak ble det introdusert en premierabatt på 6 % ved direkte tegning ved selskapets hovedkontor. Dette var det samme som agentprovisjonen. Andre selskap fulgte etter, og rabatten økte etter hvert til 10 %. Dette svekket naturlig nok premieinntekten, og ordningen ble opphevet i de fleste selskap i 1874. | ||||
1864 | Fraktforsikring hadde etter 16 års forløp vist en gjennomsnittlig skadeprosent på 100 og tiltak ble satt inn – uten effekt. Mer drastisk var det at kaskoforsikringen ble avviklet på grunn av omtrent tilsvarende resultat. Den ble først tatt opp igjen 20 år senere. Forsikring av sjøfolks tøy ble opptatt som ny bransje, men heller ikke denne ble lønnsom. | ||||
1865 | Tross de tilsynelatende dårlige resultater ble det for dette regnskapsåret utbetalt hele 17 % utbytte – og det samme gjentok seg for 1870 og 1871. | ||||
1869 | Kontoret flyttet til Skippergt. 20. Et agentur ble opprettet i London, og de neste årene fulgte agenturer i Hull, Newcastle, Hamburg, Amsterdam, København og flere andre byer. | ||||
1870 | Da selskapet ble etablert hadde Norge 16 dampskip – derav 6 på innsjøene. Nå var flåten øket til 13.000 tonn. Premiene lå om lag på halvparten av premien for tilsvarende seilskip. | ||||
1875 | Etter både avvikling og nyetablering av selskaper var det nå 16 selskap til å dele det norske marked, samt et enda større antall utenlandske agenturer, som hadde etablert seg de siste årene. | ||||
1877 | Grosserer H. F. Løkke ble ny formann i direksjonen. | ||||
1881 | Statshauptmand Harald Astrup overtok som formann i direksjonen. Selskapet anskaffet telefon.
Skadeprosenten gikk opp i hele 110 %, og reservefondet måtte angripes. |
||||
1883 | Selskapet kjøpte Prinsensgt. 6 for 62.500 kr. og flyttet dit det følgende år, men mesteparten av lokalene ble leid ut. | ||||
1885 | Bedrede resultater i markedet førte til vedtak om igjen å tegne kasko. | ||||
1889 | 12 skandinaviske selskaper, hvorav 9 norske, opprettet et kaskoagentur for tegning i London: The United Marine Insurance Companies. Premiesatsene lå under de norske, og etter svake resultater og åpenbart dårlig kontroll med tegningen, trakk Christiania Sø seg ut i 1892. | ||||
1890 | Etter at selskapet i mange år og i mange sammenhenger – også på trykk – uoffisielt hadde kalt seg Christiania Søforsikringsselskab, ble det nå sørget for at dette navnet endelig ble offisielt. Det skjedde i forbindelse med nytrykk av aksjebrevene hvor man gikk over fra spesiedaler til kroner – 15 år etter at pengereformen trådte i kraft! De nye aksjebrevenes pålydende ble da 400 kr. tilsvarende de opprinnelige 100 Spd. i 1847. Det ble heller ikke krevd inn ytterligere innbetaling ut over de opprinnelige 35 %, dvs. 280.000 kr. | ||||
1894 | Dispasjør Konstantin Herlofson, som hadde vært bokholder i selskapet fra 1890, rykket opp som forretningsfører ved Henrichsens fratreden. | ||||
1897 | Selskapet kjøpte også Dronningensgt. 20 for kr.85.000 – naboeiendommen til Prinsensgt. 6. Ved 50-års jubileet hadde selskapet åtte ansatte. | ||||
1899 | Harald Hougen ble ansatt som forretningsfører – med tittel som adm. direktør fra 1900. | ||||
1901 | “Christiania-tariffen” i kasko ble vedtatt med full tilslutning fra norske og utenlandske selskap. Hougen var en vesentlig pådriver i arbeidet med denne tariffen, idet han også i sin tidligere stilling hadde arbeidet mot å utvikle en ny og tidsmessig kaskotariff. Kasko var nå nemlig igjen blitt en vesentlig del av selskapets forretning. | ||||
1903 | Forsikring av fritidsbåter ble opptatt.
Kaskoforretningen utgjorde nå 50 % av premieinntekten. |
||||
1911 | Sjøassurandørenes Centralforening (Cefor) ble stiftet med Hougen som en viktig pådriver også i denne sak. Han ble foreningens første formann og formann i kaskoutvalget.
Aksjekapitalen ble utvidet fra 800.000 kr. til 1 mill. kr. med innbetaling kun av 35 % av økningen.
I vedtektene ble det åpnet for tegning av brannforsikring. Dette skjedde i forbindelse med at det ble innledet et samarbeid med de bergenske selskap Norsk Brandforsikringsselskab Vesta og Sjøforsikringselskabet Æolus (se disse) og Storebrand i Christiania. Overenskomsten hadde først og fremst indirekte forretning for øye, men den la også grunnlag for at Vesta og Storebrand begynte å tegne sjø til fordel for Æolus og Christiania Sø, og disse to tegnet på sin side sjø for Vesta og Storebrand. Æolus trakk seg ut i 1922 for å drive brann helt i egen regning. Hele avtalen opphørte i 1925, hvoretter Christiania Søs brannavdeling arbeidet selvstendig. |
||||
1912 | Grosserer Andreas Lind ble ny styreformann. | ||||
1915 | Innbetalt aksjekapital ble øket til 500.000 kr. (50 %) ved overføring fra fonds og tilsvarende frigivelse av grunnfondsforskrivelsene. | ||||
1916 | For tegning av amerikansk forretning ble Scandinavian American Assurance Corporation dannet av 8 norske og 2 danske sjøforsikringsselskaper og med kontor i Kristiania. Det overtok etter 1. verdenskrigs avlutning en betydelig portefølje i U.S.A, som da var da blitt ledig. Omfanget ble utvidet til å omfatte brann i 1918, men sjøforretningen viste seg å være av så dårlig kvalitet at foretagendet ble avsluttet i 1920 og endelig avvikling med tap i 1932.
Aksjekapitalen ble fordoblet fra 1 til 2 mill. kr. med innbetaling av 50 % av økningen. |
||||
1917 | Det var gode tider etter at premieinntektene var 8-doblet siden århundreskiftet – først og fremst som følge av krigskonjunkturene og de høye premie- og reassuransepremiesatsene som ble benyttet særlig i krigens siste par år på grunn av Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig.
Innbetalt aksjekapital økte til 1,25 mill. kr. ved overføring fra fonds. |
||||
1921 | Nedgangskonjunkturene etter de gode tidene under 1. verdenskrig førte til at selskapets regnskaper viste et tap på 750.000 kr. (og noe mindre i 1922 og 1925), men det var aldri noen krisesituasjon. Mange selskaper måtte innstille sin virksomhet – særlig de som var stiftet for å skumme fløten av høykonjunkturene i 1916-1918.
Grosserer Fredrik Bruenech blir ny styreformann. |
||||
1927 | Man bestemte at en aksjekapital på 1 mill. kr. fullt innbetalt var nok, derfor ble de resterende grunnfondsforskrivelser returnert til aksjonærene og 250. 000 kr. avsatt til reservefond. | ||||
1930 | Storebrand ervervet aksjemajoriteten i selskapet som ledd i å styrke sin sjøforretning. Samme år ble også Forsikrings-Aktieselskapet Poseidon overtatt. Begge selskapene fortsatte med egen administrasjon, men i nært samarbeid med hverandre og morselskapet. Fordi adm. direktør Hougen samtidig døde, ble selskapets kontorsjef Michael Krohn ansatt som hans etterfølger. Storebrands adm. direktør Christian Hansson overtok som styreformann året etter. | ||||
1931 | Selskapets to eiendommer ble solgt, og man flyttet til Storebrands gård i Prinsensgt. 11. som var naboeiendommen til hovedkontoret i Kirkegt. 24. | ||||
1933 | Grosserer Sigurd Astrup blir ny styreformann. | ||||
1942 | I betraktning av de vanskelige forhold som hersket under 2. verdenskrig, ble alle funksjonærene innvilget et rentefritt lån på 300 kr. pluss 100 kr. for hver forsørget person til dekning av innkjøp av ved og poteter, som selskapet hadde skaffet til veie. | ||||
1943 | Storebrands adm. direktør Per M. Hansson (fra 1940) overtok som styreformann. | ||||
1945 | Selskapet fikk felles adm. direktør (Krohn) med søsterselskapet Poseidon. | ||||
1947 | Til 100-årsjubileet fikk alle ansatte et gratiale på en månedslønn pluss 20 % for hvert tjenesteår, maksimalt seks måneders gasje. | ||||
1950 | Storebrands sjødirektør Bjarne Ødegaard overtok etter Krohn som adm. direktør i Christiania Sø og i Poseidon, og hadde dermed samlet all ”sjømakt” i sin hånd. | ||||
1952 | Som ledd i ytterligere samordning av selskapene fikk de felles reassuranseavdeling og styre. | ||||
1955 | Aksjekapitalen ble økt til 3 mill. kr. og brutto premieinntekt var 16 mill. kr. | ||||
1957 | Bjarne Ødegaard ble pensjonert og etterfulgt av h.r.advokat Hans Chr. Bugge som adm. direktør – naturligvis også i Poseidon. | ||||
1960 | Ny kapitaløkning til 5 mill. kr. | ||||
1964 | På generalforsamling 21.5. ble det endelig vedtatt å innfusjonere Poseidon, som deretter ble oppløst, og Christiania Søforsikringsselskab endret navn til Forsikringsaksjeselskapet Christiania Sø og Poseidon (populært kalt Chripos).
Samlet brutto premieinntekt var nå 50 mill. kr., og aksjekapitalen økte til 10 mill. kr. |
||||
1975 | Ved Bugges pensjonering fra 1.7. ble leder for Storebrands sjøforsikringsvirksomhet John Ødegaard (Bjarnes sønn) ny adm. direktør. Hensikten var klar: Den lenge ventede samordning skulle nå gjennomføres slik denne var besluttet på generalforsamlingen 30.5. Sjøforretning skulle deretter bare tegnes i Storebrand, og tidligere tegnet direkte norsk forretning ble derfor overført til Storebrand. Chripos fortsatte bare med mottatt reassuranse, som også ble administrert av Storebrand.
De siste årene var det stort sett bare skipsfinansiering (lån og garantier) og skipsinvesteringer (kommandittselskap og lignende) som hadde stått på dagsorden på styremøtene. Selskapet hadde altså totalt forandret karakter siden sammenslutningen i 1964. |
||||
1976 | Tidligere adm. direktør Gustav Aarestrup overtok etter Per M. Hansson som formann i styret, og den nye adm. direktør i Storebrand, Jannik Lindbæk, rykket inn i styret. | ||||
1977 | På ekstraordinær generalforsamling 30.12. ble det vedtatt at all forsikringsvirksomhet skulle avvikles og at selskapet deretter skulle fortsette som et rent skipsfinansierings- og investeringsselskap. Navnet ble derfor endret til Aksjeselskapet Christiania Sø og Poseidon. | ||||
1978 | På ekstraordinær generalforsamling 7.11. i finansieringsselskapet A/S Custos ble det vedtatt å overta Chripos med virkning fra 1.1.79. | ||||
1979 | A/S Custos endret 19.4. navn til det mer passende navn A/S Poseidon. | ||||
1985 | A/S Poseidon ble solgt til Platou Investment med virkning fra 1.1. | ||||
Tekst utarbeidet av | Reidar Lundh | Dato | 2006 | ||
Publisert på opprinnelig hjemmeside av | Kristian Trosdahl | Dato | 01.06.2008 | ||
Gjennomgått av | Reidar Lundh og Dag Wold | Dato | 04.02.2013 | ||
Kilder:
K. Lorange: Christiania Søforsikringsselskab – Trekk av selskapets virksomhet 1847-1937 (1937)
K. Færden: Forsikringsvesenets historie i Norge1814-1914 (1967), Kapitel III Div. dokumenter, styre- og generalforsamlingsprotokoller 1847-1979, årsberetninger 1847-1978) (Storebrands historiske arkiv)
Norsk Forsikrings Årbok (div. år)
Beretninger fra Forsikringsrådet (div. år)